Speillitteratur

Speilitteratur er en tekstgruppen innenfor den europeiske middelalderens litteratur der helst ordet speil inngikk i verktittelen (for eksempel på latin: speculum). I disse speilene / specula gjennomgåes de forskjelligste livsområder, som for ensempel rett, regjeringskunst, moral, religion ov verdensviten / naturfilosofi (naturvitenskap). Speillitteraturen spenner mellom eller kombinerer oppbyggelse og læring; den informerer og belærer.

Innhold og formerRediger

 
Fra Eike von Repgows Sachsenspiegel: Landerett og lensrett; nedenfor er adelsfamiliers våpen. Blad fra Oldenburger Bilderhandschrift, 1336. Landesbibliothek Oldenburg

Til den tidligere speillitteratur tilregnes høymiddelalderske middelalderlatinske verker som for eksempel Speculum regnum Gottfried av Viterbo (ca 1185) som tar for seg paver og konger, Speculum stultorum av Nigellus de Longchamp (ca 1180) som er et narrespeil, og Speculum maius av Vincent av Beauvais (ca 1250) som var middelalderens største encyklopedi.

De første speilverker på tysk var for det meste sammenstillinger av rettskilder, og er de første bevarte prosatekster på folkespråket: det av Eike von Repgow kompilerte mellomnedertyske Spegel aller Sassen (Sachsenspiegel) fra tidlig 1200-tall, og det ca. 1275 derutav utviklede middelhøytyske Spiegel aller deutschen Leute, Conrad Heydens Klagspiegel (1436) og Ulrich Tenglers Laienspiegel (1509). Man har også Schwabenspiegel fra 1200-tallet, men dette navn ble ikke benyttet om verket før senere, fra 1600-tallet.

På tysk og latin var det også endel oppbyggelseslitteratur, som for eksempel Spiegel des Sünders og Spiegelbuch (1400-tallet), en rekke fyrste- og frelsesspeil; dessuten stenderlærer som Johannes Rothes Ritter-Spiegel (ca 1410). Så var det verker av medisinsk art (Spygel der gesuntheit, Der frawn spiegel, begge fra 1300-tallet og fabelsamlinger (Spygel der Wyßheit, 1520).

I form og oppbygning var speilene, skjønt oftest i bundet tale, ikke innskrenket. Anliggendet er ikke den språklige form, men formidlingen av et panorama med innblikk i enkeltscener uten fast komposisjon[1]. Jomfruspeilet, latin Speculum virginum fra 1100-tallet er for eksempel i form av en dialog. Fra 1500-tallet kunne man også ha speillitteratur med dramatisk sceniske fremstillinger, et eksempel på dette er erkehertug Ferdinand IIs Speculum vitae humanae (1534).

LitteraturRediger

  • Herbert Grabes: Speculum, Mirror und Looking-Glass.Tübingen 1973 (= Buchreihe der Anglia, 16)
  • Uta Störmer-Caysa: Spiegel. In: Reallexikon der deutschen Literaturwissenschaft. Neubearbeitung des Reallexikons der deutschen Literaturgeschichte. Berlin; New York: de Gruyter 1997–2003: Bd. 3: P-Z (2003), S. 467-469; zum Begriff „Spiegelliteratur“: S. 469.
  • Gunhild Roth: Spiegelliteratur (I. Mittellateinische Literatur). In: Lexikon des Mittelalters, Jg. 7 (1999), Sp. 2101–2102.

ReferanserRediger

  1. ^ Gero von Wilpert: Spiegel. I: Sachwörterbuch der Literatur. Kröner, Stuttgart 1969. s. 722