Spartansk pederasti

Spartansk pederasti omfatter tradisjonell intimitet og pedagogisk vennskap mellom en mann og en gutt, i likhet med andre doriske stammer, en praksis som enten skal ha blitt introdusert på en tid omkring den doriske invasjonen, omtrent 1200 f.Kr., eller i 700 f.Kr. på Kreta, som en reaksjon på befolkningspresset på den tiden. Sparta regnes som den første byen til å praktisere atletisk nakenhet, som utfoldet seg parallelt med formelle pederastiske handlinger.[1]

Handlingen var en viktig del av agogen, som var den læringsmessige ryggraden i den spartanske polisen. Tittelen som ble gitt til den elskende var eispnelos (εἴσπνηλος) «inspirator», som fyller sin yndling med mot eller dygd, mens den elskede ble kjent som aïtas (ἀίτας) «tilhører».[2][3]

HistorieRediger

Spartanerne var de første som erotiserte mannlig atletisme ved å introdusere nakenhet, samt at de oljet inn sine kropper under treningsøktene for å fremheve sin skjønnhet, en dyrebar praksis som brøt med det måteholdne lakoniske synet på den tiden.[4]

StrukturRediger

Spartanerne trodde at kjærlighet fra en eldre aristokrat var avgjørende for at gutter i tenårene skulle kunne utvikle seg som frie borgere. Den herskende klasse innførte dermed en utdanning med grunnlag i pederastiske forhold, som alle borgere måtte rette seg etter.[5] Eforene bøtela alle kvalifiserte menn som ikke elsket en gutt, for på tross av hans eksellense, hadde han feilet i å gjøre en elskede «lik seg selv».[6] På samme måte var det skamfullt dersom en gutt ikke fant seg en elsker.[7] Innen de hadde fylt tolv år «var det ingen av de mer håpefulle guttene som ikke hadde en elsker i sitt selskap».[8]

I Sparta måtte mannen, i likhet med i de fleste andre greske bystater, først vinne kjærligheten hos gutten han søkte, og gutten hadde rett til å velge sin elsker. Derimot hadde ikke gutten et fullstendig fritt valg. Dersom to menn ønsket ham, hvorav begge var vel ansett, men bare én av dem var rike, og gutten valgte den mest velstående av de to, ble han bøtelagt av eforene for sin grådighet.[9] Dersom to menn elsket samme gutt, ville de heller inngå et vennskap med hverandre, og «jobbe sammen for å gjøre gutten så god som han kan bli», i stedet for å være rivaler.[10] Et annet særpreg ved de spartanske guttene, som skilte dem fra annen gresk ungdom, var deres beskjedenhet overfor sine elskere – vanligvis på en hovmodig og arrogant måte. Guttene valgte selv hvem de ønsket som sin mentor.[11]

Selv om Platon antyder noe annet i sine lover, hvor han påstår at den spartanske praksisen om at menn har seksuell omgang med andre menn var παρὰ φύσιν «i strid med naturen»[12], står mange oldtidsforfattere fast ved at spartansk pederasti var ærbart, men samtidig erotisk. Lykurg, som selv var en ærlig mann, bestemte at dersom noen beundret en gutts sjel, og prøvde å innlede et vennskap uten bebreidelse, så ville han godkjenne det, og han hadde tro på at slik trening var verdifullt. Hvis det derimot ble klart at attraksjonen gikk på guttens kroppslige skjønnhet, ville han bannlyse forholdet med avsky; han erklærte derfor at «mannen bør avholde seg fra gutter, akkurat som foreldre avholder seg fra seksuell omgang med sine egne barn». Xenophon antydet at dette systemet skapte de mest beskjedne, pålitelige og selvbeherskede mennene i hele Hellas.[13]

Plutark beskriver også disse forholdene som ærbare, og uttalte at det var utenkelig for en elsker å bruke seksuell omgang til å fullbyrde et forhold til en gutt, på samme måte som om en far skulle ha gjort det med sin egen sønn. Cicero hellet i samme retning, og hevdet at «Lakonerne, som tillater alt bortsett fra utukt (stuprum, = gresk hybris, refererer her til analsex)[14] i deres kjærlighet til de yngre, hadde uklare retningslinjer i forhold til regelbrudd, da de tillot omfavnelser og et felles bosted for elskere».[15] Aelian gikk enda lengre, og uttalte at dersom et par bukket under for fristelsen og inngikk sanselige forhold, måtte de forløses fra synden ved å ære Sparta. Dette kunne gjøres ved enten å gå i eksil eller å ta sitt eget liv.[16]

Utførelsen av spartansk pederasti som en utelukkende ærbar handling, er i strid med epigrafiske skrifter funnet på øya Thera i 1898; en øy som var kolonisert av spartanerne. Disse skriftene er veggtegninger, bevart på klippesteiner i nærheten av det som senere ble en gymnastikksal. De viser til seksuelle handlinger, alltid med en mann over en annen.[17] Et eksempel er fra IG 12(3).538b hvor det står «Ἀμο[τ]ίωνα ὦιπ<h>ε Κρίμων [τ]ε(ῖ)δ[ε]», som betyr «Krimon knullet Amotion her» (verbet οἴφω er utelukkende fysisk). Thera, derimot, ble også påvirket av Kreta, en kultur som ikke privilegerte ikke-seksuelle forhold.[18] Den påståtte seksuelle toleransen i spartansk pederasti ble konstant gjort narr av blant athenske komikere, og verbet λακωνίζω / lakōnízō («å gjøre det på den lakoniske måten»; bokstavelig betydning «å lakonisere») fikk betydningen «å sodomere». Det er uklart i hvilken grad dette gjenspeiler fiendskapet mellom athenerne og spartanerne.

Militære aspekterRediger

Pederasti og militær trening var nært knyttet i Sparta, i likhet med i mange andre byer. Athenaeus hevdet[19] at spartanerne ofret til Eros før hver eneste kamp: «Lakonerne utfører forberedende ofringer til Eros før troppene gjør seg klare til kamp, fordi de tror at en trygg seier og hjemkomst avhenger av deres vennskap med de opptegnede mennene». I motsetning til andre byer som stilte opp elskere side om side til kamp, for å oppfordre dem til å mane hverandre opp til bedre prestasjoner, var spartanerne så godt trent at de kjempet tappert uavhengig av hvor de ble utplassert.[20]

Elskeren var ansvarlig for guttens trening. En anekdote forteller historien om en høyt respektert spartaner som ble bøtelagt av byen fordi hans elskede hadde begynt å gråte under en slåsskamp, noe som ble ansett som et tegn på at den unge gutten var altfor feminim, og dermed ikke hadde blitt skikkelig utdannet av sin utkårede.[21] Eforene var skånsomme mot den unge gutten som begikk denne misgjerningen, men var desto mer opptatt av å straffe hans elsker, siden det var hans ansvar å passe på og kontrollere sin elskede.[22]

KvinnerRediger

I likhet med det som var tilfellet for yngre menn, var det forventet at kvinner også inngikk romantiske forhold med yngre jenter. Det finnes langt færre kilder om institusjonalisert kjærlighet mellom lesber, noe som også går igjen for kvinnenes dagligliv fra den tiden. Plutark skriver «Og selv om denne formen for kjærlighet (f.eks. pederasti) var såpass godtatt blant dem, at de mest dydige kvinnene også ville utøve det på yngre jenter, var det likevel ikke noe rivalisering...»[23] Den klareste kilden til «kvinnelig pedasteri» finnes i en sangtekst av Alkman, komponert i 700 f.Kr.. Her uttrykker jentenes korsang en meget intens hengivenhet for sin korleder (engelsk tekst):

 For there will not be enough purple to defend oneself, nor a colourful snake of solid gold nor a Lydian diadem, the pride of the violet-eyed young girls, nor the hair of Nanno, nor godlike Areta nor Sylacis and Cleesisera; and you will not go home to Aenesimbrota and say: May Astaphis be mine, may Philylla look at me, or Damareta or lovely Ianthemis. No, it is Hagesichora that torments me.[24] 

Det er trolig en aldersforskjell mellom Hagesichora (korlederen) og de andre jentene. Det vites ikke om det også var en fysisk side ved denne kjærligheten. Forholdet er likt med de som ble beskrevet i tekstene til den samtidige dikterinnen Sapfo fra Lesbos. Det må også bemerkes at, siden jentene ikke skrev sangen selv, så var kjærligheten som uttrykkes i teksten forventet og oppfordret av samfunnet, som en del av deres opptaksritus.

Festivaler og religionRediger

Hyakínthia, den nest viktigste spartanske festivalen, ble feiret om sommeren i Amykles. Den æret Hyakinthos, den mytiske unge prinsen av Sparta, som var elsket av Apollon. Festivalen varte i tre dager, hvorav den første sørget over Hyakinthos' død, og de to siste feiret både hans gjenfødsel og majesteten Apollon. Det har blitt spekulert i om denne syklusen symboliserer et ungt menneskes utvikling i et slikt forhold, hvor han dør som et barn for å bli født på ny som voksen.

Gymnopaedia er navnet på de årlige nakendansene av spartanske gutter, hvor tilskuerne var begrenset til gifte menn.

En annen pederastisk, spartansk helt var Elacatas, som skal ha vært en eromenoi av Herakles. Han ble æret med en helligdom og årlige leker. Myten om deres kjærlighet stammer tilbake fra oldtiden.[25]

ReferanserRediger

  1. ^ Thomas F. Scanlon, "The Dispersion of Pederasty and the Athletic Revolution in Sixth-Century BC Greece," in Same-Sex Desire and Love in Greco-Roman Antiquity and in the Classical Tradition of the West, ed. B. C. Verstraete and V. Provencal, Harrington Park Press, 2005, pp.64-70
  2. ^ Theocritus, Idyll 12.14
  3. ^ Aelian, Various Histories, III.12
  4. ^ Thomas F. Scanlon, "The Dispersion of Pederasty and the Athletic Revolution in Sixth-Century BC Greece," in Same-Sex Desire and Love in Greco-Roman Antiquity and in the Classical Tradition of the West, ed. B. C. Verstraete and V. Provencal, Harrington Park Press, 2005, pp.76-77
  5. ^ Erich Bethe,Die dorische Knabenliebe: ihre Ethik und ihre Idee, 1907, 441, 444
  6. ^ Aelian, Var. Hist., III.10
  7. ^ Cicero, De Rep., iv. 3
  8. ^ Plutarch, Lives, "Lycurgus"
  9. ^ Aelian, Var. Hist., III.10
  10. ^ Plutarch, Lycurgus, 18.4
  11. ^ Aelian, Var. Hist., III.12
  12. ^ Plato, Laws, 636b
  13. ^ Xenophon, Constitution of the Lacedaemonians, II.13-14
  14. ^ John Addington Symonds, A Problem in Greek Ethics, V; 1883
  15. ^ Cicero, De Rep., iv. 4
  16. ^ Aelian, Var. Hist., III.12
  17. ^ William A. Percy, Pederasty and Pedagogy in Ancient Greece, Chicago, 1996; p.31
  18. ^ Ibid. p.53 N.36
  19. ^ Athenaeus of Naucratis The Deipnosophists, XIII: Concerning Women
  20. ^ Xenophon, Symposium, 8.35
  21. ^ Plutarch, Lives, "Lycurgus"
  22. ^ Aelian, Var. Hist., III.10
  23. ^ Plutarch Lycurgus, 18.4 (transl. J. Dryden).
  24. ^ Alcman, fr. 1, vv. 64-77, transl. Hinge; cf. also C. Calame, Chœurs des jeunes filles, 1977, vol. 2, pp. 86-97.
  25. ^ Sosibius, in Hesychius of Alexandria's Lexicon, per Sergent, 1986, p. 163