Spansk vannhund
Spansk vannhund (FCI #336) er en mellomstor vannhund med opprinnelse i Spania, der rasen har vært spesielt godt representert i Andalucía. Hunderasen går også under navn som Perro de Agua, Perro Turco, Laneto, Perro de Lanas, Perro Patero, Perro Rizado, Churro, og Barbeta og Perro de Agua Español i hjemlandet.
| Spansk vannhund | |||
|---|---|---|---|
| Perro de agua español | |||
 | |||
| Hundetype | apporterende fuglehund, vannhunder | ||
| Opprinnelse |  Spania | ||
| Egenskaper | jakthund, familiehund | ||
| Livsløp | 8-14 år | ||
| Størrelse | middels (12-20 kg) | ||
| Passer for | erfarne, aktive | ||
| Anerkjennelser | |||
| FCI | Gruppe 8, seksjon 3 (FCI #336) | ||
| AKC | Sjekk | ||
| CKC | Sjekk | ||
| KC | Sjekk | ||
| UKC | Sjekk | ||
| Andre hunderaser | |||
| Alfabetisk raseliste | |||
| Gruppevis raseliste | |||
Opprinnelse rediger
Det er mange ulike teorier om den spanske vannhundens opprinnelse. Det antas at det har eksistert ulike vannhunder ved de viktigste våtmarkene på Den iberiske halvøy siden antikken. Portugisisk og spansk vannhund er trolig i slekt, og kan således ha en felles progenitor.
Sør i Spania ble rasen kalt «andalusisk tyrker», og det har versert teorier om at typen kunne stamme fra Lilleasia. Nord i Spania, i distriktene Asturias og Cantabria, eksisterte det en versjon av rasen som var noe mindre og hadde en lysere pelsfarge. Den andre gruppen ble funnet ved myrene i det vestlige Andalucía. Denne varianten hadde lengre og tynnere pels. Den tredje og største gruppen ble funnet i Sierras, et annet distrikt i Andalucía. Denne varianten var større og sterkere, da den i tillegg til oppgaver i vann ble brukt til gjeting. I dag er det fremdeles stor variasjon mellom ulike typer av spansk vannhund, noe som har vært upopulært blant mange oppdrettere, men som til gjengjeld har gjort spansk vannhund til en av de rasene som sliter minst med innavl og genetiske sykdommer. Slik sett bærer denne hunden tegn som kan antyde at den opprinnelig har vært en landrase.
Det finnes referanser til en ullpelset gjeterhund på Den iberiske halvøy som stammer tilbake til 1100-tallet, men om dette er samme hund vet man lite om. Spansk vannhund er imidlertid svært gammel som type. Den er godt tilpasset klima og habitater som finnes langs spanskekysten og i våtmarksområder.
Historisk sett har spansk vannhund vært en allsidig rase. Den har blant annet blitt brukt gjeterhund for sauer og geiter, apporterende jakthund og «handyman» for fiskere.
Omkring 1975 reiste to oppdrettere, Antonio García Pérez og Santiago Montesinos, rundt på landsbygda sør i Spania, gjennom avsidesliggende landsbyer og gårder, i den fjellrike regionen Andalucía. Der kjøpte eller lånte de en rekke hunder fra hyrdene, som de mente passet den rasen de var ute etter å etablere gjennom et avlsprogram.
I 1980 ble rasen tatt inn til vurdering av den spanske kennelklubben. I 1985, etter nøye gjennomført avlsarbeid og fremming av rasen på mange ulike utstillinger og oppdrettsarenaer, ble den til slutt anerkjent, og fikk offisiell status. Den ble internasjonalt anerkjent av Fédération Cynologique Internationale, FCI, i 1999.
Spansk vannhund ble offisielt anerkjent av den amerikanske kenneklkubben, (American Kennel Club) i 2001, og ble først godkjent for utstilling i 2004. Oppdretterne Jerry Mann og Ken Mann var essensielle i å tilrettelegge og fremme rasens anerkjennelse i den britiske kennelklubben (The Kennel Club). De utstile rasen ved ”Rare Breed Rasepreg”-utstillingen i Florida i januar 2000, deretter holdt de et seminar for den britiske kennelklubben i South Carolina i år 2001. De utstilte rasen ved den britiske kennelklubbens ”Mult-Breed Show” sommeren 2004, for så å opprette den første, internasjonale diskusjonsliste omkring rasen, og var de første eierne til å bruke sine vannhunder til gjeting.
Rasen ble tatt opp i The American Kennel Club Foundation Stock Service i 2005, takket være innsatsen til oppdretteren Lisa Harper og Spanish Water Dog Club. Den amerikanske kennelklubben opprettet konkurranser innen gjeting, agility og ulike øvelser innen lydighet, hvor spansk vannhund utmerket seg. På bakgrunn av konkurransen ble rasen anerkjent av Herding Breed Association i 2007.
Den kanadiske kennelklubben, Canadian Kennel Club, lagde en oversikt over fredede raser, og spansk vannhund ble inkludert på denne listen 1. september 2008.
Utseende rediger
Spansk vannhund er en mellomstor, lett rektangulær, livlig og aktiv hund, med kort, lokket pels. Den har en velutviklet luktesans og regnes som lettlært.
- Mankehøyde 40–50 cm (± 2 cm for typeriktige hunder)
- Vekt 12–20 kg
Mankehøyden og vekten representerer rasens typiske, store variasjonsbredde.
Stell rediger
Spansk vannhund skal ikke børstes, men pelsen, som vokser i strimler, skal likevel sjekkes for floker. Hvis det oppstår floker skal disse forsiktig dras fra hverandre, uten å nappes ut eller klippes.
Spansk vannhund skal bare bades når den er svært skitten, og kun med lunkent vann og nøytral sjampo. Den skal ikke fønes, men lufttørkes.
Pelsen bør klippes minst en gang i året. Ører og øyne skal rengjøres så ofte som det er nødvendig. Som hos alle andre hunderaser bør klørne klippes med jevne mellomrom. Valper skal motta pelsstell fra de er cirka seks måneder gamle.
Lynne og væremåte rediger
Spansk vannhund er en flittig, lojal, hengiven og intelligent hund med svakt primitiv atferd. Typen har sterke gjeter- og vokterinstinkter. Dens atletiske kropp, utholdenhet og villighet til hardt arbeid illustrerer i hvilken grad denne rasen trenger mosjon. Den trenger både fysiske og psykiske utfordringer for å trives maksimalt. Typen kan være noe skeptisk til fremmede og beskyttende ovenfor medlemmer av egen familie.