Sliul
En sliul, også kalt sliel, pril, tust, slegel og banketre,[1] er et gammelt treskeredskap utformet som et slagverktøy. Tresking er navn for det å få kornet skilt fra aksene det vokste på. Den besto av et skaft, litt over meteren langt, og et tykkere trestykke omtrent en tredel så stort. De ble hengt sammen i en ende med en snor. Ved å svinge skaftet over hodet og ned, ga en sliulen fart og kraft til å dunke løs kornet fra nekene som var lagt fram.
Sliuler var i bruk til de ble avløst av hånd- eller hestedrevne treskemaskiner. I Norge ble teknologien innført via Hedmark og Trøndelag det første tiåret av 1800-tallet, etter at treskemaskiner i Sverige allerede var tatt i bruk fra 1750-tallet. Fra 1830-tallet hadde enklere hånddrevne treskemaskiner erstattet sliulen på mange gårder på de sentrale jordbruksbygdene.[2] Enkelte steder på Vestlandet var sliulen i bruk fram til korndyrkingen tok slutt på 1950-tallet.
Navnet sliul henger sammen med verbet «å slå».
Demonstrasjon av tresking på Hadeland folkemuseum.
Franske bønder som tresker med sliuler, bankeredskap, omkring 1270.
Tresking med sliul (trösking med slaga) i Västergötland i Sverige 1903
Franske bønder tresker korn med sliul under en landbruks- og kulturfestival i Bretagne i Frankrike i august 2007.
ReferanserRediger
- ^ Om tresking i Sed og skikk i Bibelens land side 127
- ^ Valen-Senstad, Fartein, Norske landbruksredskaper, De sandvigske samlinger 1964, s. 97ff og 175ff.
Se ogsåRediger
- Drøfting av korn, rensing av korn der en fjerner agner (støtteblad) og støv
- Treskeverk, maskin som skiller det spiselige kornet fra aksene
- Nunchaku, karatepinner
Eksterne lenkerRediger
- (en) Threshing flails – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
