Slaget ved Taphede var et slag som sto 6. eller 7. oktober 1334. Dette var et siste forsøk på å gjenreise det danske kongedømmet med Otto kongesønn etter Christoffer 2.s død.

Etter farens død begynte Otto, som hadde blitt løslatt etter freden i januar 1332, å planlegge en krig mot panteherrene for å gjenreise kongemakten og for å forene Danmark på nytt etter oppdelingene som ble gjort ved freden i 1330 og freden i 1332. Han sikret seg støtte fra markgrev Ludvig av Brandenburg med løfter om Estland, som fremdeles var len, for Otto som titulerte seg som «de danskes Junker» (domicellus Danorum).

Sammen med flere ledende stormenn fra det danske aristokratiet startet han krig i 1333. Lolland hadde vært overført til Ottos kontroll, og med denne landsdelen hadde han vært i stand til å mobilisere en dansk hær som ble støttet av tyske styrker fra Brandenburg.

Slaget startet ved Viborg den 6. eller 7. oktober 1334 etter at Ottos dansk-tyske hær, som var forsterket med jysk støtte, støtte på grev Gerhards holstensk-tyske hær, som hadde danske stormenn med i følget. Slaget ved Taphede, eller på den navngitte heden, var meget hardt og blodig. Danskene slåss modig og hardnakket, tross grevens bedre kompetanse i han leiesoldatstyrker. Nederlaget ble nært totalt, med et ukjent antall døde for den danske hæren. Otto ble tatt til fange.

Grev Gerhard satte Otto i fengsel på Segeborg slott i Holsten. Som følge av fangenskapet fikk han mentale forstyrrelser, og han ble løslatt på sin yngre bror Valdemar Atterdags krav i 1340. Valdemar forlangte at Otto først skulle fraskrive seg all rett på tronen i Danmark.

Otto hadde formodentlig sagt seg villig til å gå med dette. Etter løslatelsen oppholdt Otto seg i Tyskland hos den tyske vennen Johan av Werle. Valdemar var likevel ikke trygg på sin eldre bror, og under avtalen med Den tyske orden om salget av Estland i 1346 fikk han de tyske korsfarerne til å gå med å gi kongebroren en post som borgerherre i Livland. Dette gjorde at Otto forsvant ut av danmarkshistorien.