Slaget ved Shoreham

Slaget ved Shoreham er et av de mange glemte sjøslag fra de engelsk-franske krigene. Det var et av de største sjøslagene i historien som kom i skyggen av slaget på Solent den 18.-19. juli 1545. Over tre hundre krigsskip var involvert i sjøslaget som endte uavgjort, men som engelskmennene strategisk sett vant ettersom franskmennene dro tilbake til sine baser.

Slaget ved Shoreham
Konflikt: Del av den italienske 1542-krigen
Dato15. august 1545
StedPå Kanalen ved Shoreham
ResultatTaktisk uavgjort, engelsk strategisk seier
Stridende parter
EnglandFrankrike
Kommandanter og ledere
Admiral John Dudley, viscount LisleAdmiral Claude d`Annebault
Styrker
116 skip med 14 000 mann
15 galeasser
Opptil 120 skip med 23 000 mann
26 galeier
Tap
SmåSmå, men stor skader på galeiene

Bakgrunnen rediger

Solent-slaget sluttet godt for engelskmennene etter at d`Annebault måtte avslutte sitt angrep på Portsmouth og den engelske flåten under admiral Lisle. Den franske admiralen seilte tilbake over Kanalen og nådde Boulogne der han overførte 4 000 soldater og 3 000 ingeniørsoldater til beleiringshæren. Deretter prøvde d`Annebault å sette havnebyen under blokade, men vindforholdene var vanskelig. Blokaden ble ikke en stor suksess for den franske flåten. Små smuglerfartøy fra andre land kunne uten store vansker frakte forsyninger inn til Boulogne.

10. august tvang en østlig kuling d`Annebault vekk fra strendene og ut i Kanalen. Den franske flåten ble drevet opp mot kysten av Sussex på det engelske fastlandet. Lisle hadde allerede kommet ut på sjøen med en sterk flåte på 116 skip og kongelige ordrer om å søke opp og beseire franskmennene i et sjøslag og deretter sikre seg herredømmet over Den engelske kanal. Med tanke på de franske galeiene som hadde vist sitt store potensial i kamp, tok lord Lisle med seg en respektabel styrke på 9 nye og 6 eldre galeasser i tillegg til andre åredrevede fartøyer. Disse skipene skulle uavhengig av vinden stoppe angrepene fra galeiene.

D`Annebault og Lisle observerte hverandre utenfor Sussex og innledet de første manøvreringer for å kunne engasjere hverandre etter egne valg. Den som klarte å komme i lovart, kunne gå til angrep med vinden i ryggen. Først 15. august 1545 var flåtene så nære hverandre at det kom til trefninger. Allerede under de innledende kampene kom de franske galeiene i kamp med de engelske galeasene.

Den franske slagplanen rediger

D`Annebaut som hadde kommet i lovart, startet slaget med et angrep med sine galeier. Galeiene skulle være avantgarden i det franske storangrepet på den engelske krigsflåten, i tråd med det taktiske konseptet franskmennene hadde utarbeidet.

Disse 26 galeiene med åredrift og kraftig bestykning skulle rekognosere, teste fiendens styrke og deretter angripe i samlet styrke for å bryte opp fiendens slagordenen. Deretter skulle hoveddelen den franske flåten i slagorden gå til angrep for å spre engelskmennene i alle retninger. Dersom vinden snudde eller økte i styrke, skulle galeiene vende tilbake til den franske armadaen som i en defensiv slaglinje skulle avvise ethvert angrep fra engelskmennene.

Lord Lisle hadde organiserte flåten i tre formasjoner, avantgarde, slagorden og «the wing», flankestyrkene. Fra flankestyrkene kom de engelske galeassene fram for å møte det franske angrepet.

Galeasser rediger

De franske galeier under tidligere stridigheter hadde vist sitt potensial som et farlig våpen, spesielt i kystnære farvann og i rolig vær med lite eller ingen vind. Henrik VIII fikk som svar på dette utviklet et «hemmelig» våpen: den engelske galeassen. Det var en krysning mellom en galei og et seilskip som en karavell eller gallion. Den engelske galeassen var et meget velegnet seilfartøy som kunne ha et stort antall årer sammen med et undervannskrog var tatt fra galeien. Over hoveddekket med årene satte man et batteridekk med kanoner. Den engelske galeassen var inspirert av handelsgaleiene fra Venezia kjent som galea grosse som ble brukt til luksusfrakt mellom Venezia og Flandern.

En vanlig galeass på Henrik VIIIs tid var fra 80 til 200 tonn og delt i to klasser. De minste hadde tre master og 60 årer og mindre skyts. De store fire master og vanlig kanonskyts om bord. Lord Lisle hadde seilt ut i Den engelske kanal med seg tre store galeasser: «Grand Mistress» (28 kanoner), «Anne Gallant» (50 kanoner) og «Greyhound» (45 kanoner) – muligens med tyngre kanoner i forstevnen. Totalt 15 galeasser hadde dratt til sjøs sammen med flere row-barges, en mindre variant av galeassen, for å møte den franske galeieskadren på 26 galeier.

Slaget rediger

De engelske galeassene støttet av row-barges klarte å få overtaket i kampene mot galeiene. Den sterke ildkraften fra de engelske fartøyene stoppet og slo tilbake det franske angrepet. Galeiene snudde for å søke beskyttelse hos den franske flåten, men vinden tok seg opp i styrke og det var ikke lenger mulig å komme seg i sikkerhet på grunn av motvind. Galeiene brøt derfor av for å flykte vekk fra de forfølgende engelskmennene. D`Annebaults slagplan var tilintetgjort for uten galeiene kunne han ikke innlede noe større engasjement med resten av flåten i møte med en intakt engelsk flåte organisert for et sjøslag under ledelse av Lisle.

Lord Lisle hadde stilt opp sin flåte i den samme formasjon som under Slaget på Solent: delt i tre store grupper – avantgarden, senteret og vingene, som gav et inntrykk av to midte formasjoner med én formasjon på hver flanke. Ettersom det var nesten bare galeassene som hadde kommet i kamp, betyr det at både avantgarden og flankestyrkene var i kontakt med franske skip under sjøslaget.

D`Annebault valgte å holde seg i lovart slik engelskmennene måtte krysse opp mot vinden og ikke kunne gå til angrep med samlet styrke. Dermed utviklet resten av sjøslaget seg utover dagen som langvarige artilleridueller uten avgjørende resultater, men slaget var allerede vunnet av engelskmennene. De franske galeiene som var ansett for å være uovervinnelige på grunn av sin manøvreringsevne og bestykning var blitt beseiret i et viktig sjøslag.

Etterspillet rediger

Etter at flåtene hadde brutt kontakten med hverandre da mørket falt på, dro lord Lisle tilbake til Portsmouth mens d`Annebault trakk seg tilbake til Le Havre. I begynnelsen var det ikke mulig å si om sjøslaget var vunnet eller ikke, men flere uker senere ble det åpenbart at engelskmennene hadde vunnet en strategisk seier.

Lord Lisle seilte den 2. september til Normandie med den engelske krigsflåten og angrep byen Tréport som ble plyndret og brent av ekspedisjonshæren på 12 000 mann. I havnen ødela engelskmennene 30 skip. Den franske armadaen viste seg ikke i Den engelske kanal, ikke bare fordi Lisle hadde vunnet sjøslaget, det var brutt ut epidemier av byllepest i Le Havre som rammet de franske marinestyrkene hardt.

Epidemiene tvang franskmennene til å oppløse den store armadaen, men ikke før besetningene ombord på 13 skip var rammet av den dødelige sykdommen. Den engelske admiralen var rask med å demobilisere den store engelske krigsflåten og klarte dermed å unngå et sykdomsutbrudd blant sjømennene i de engelske havnebyene.

Litteratur rediger