Åpne hovedmenyen
Slaget ved Dennewitz
Konflikt: Napoleonskrigene, den sjette koalisjonskrigen
Slaget vid Dennewitz.jpg
Slaget ved Dennewitz, minnestøtte
Dato6. september 1813
StedSørvest for Berlin i dagens Tyskland
ResultatKoalisjonen seiret
Stridende parter
Frankrike Det franske keiserdømme
Kongeriket Sachsens flagg Sachsen
Habsburgs flagg Kongeriket Preussen
Sverige Sverige
Kommandanter og ledere
Frankrike Michel Ney
Nicolas Oudinot
Sverige Kronprins Karl Johan
Preussens flagg Friedrich Wilhelm Freiherr von Bülow
Styrker
58 000100 000
Tap
10 000 døde og såredeMellom 7 000 og 10 000 døde og sårede

Koordinater: 51°58′00″N 13°00′00″Ø Slaget ved Dennewitz (tysk: Schlacht von Dennewitz) fant sted 6. september 1813 mellom styrkene fra det franske keiserdømme og en styrke med prøyssiske, russiske og svenske tropper fra den sjette koalisjonen. De franske styrkene tapte slaget og måtte oppgi planene om å erobre Berlin. Kampene ble utkjempet ved Dennewitz, i den prøyssiske provinsen Brandenburg, om lag 60 kilometer sørvest av Berlin.

Innhold

BakgrunnRediger

Mot slutten av august 1813 bestemte den franske keiser Napoléon Bonaparte seg for en offensiv for å ta Berlin, hovedstaden i Kongeriket Preussen, det overordnede målet var politisk, å presse prøysserne ut av den sjette koalisjonen. Marskalk Nicolas Oudinot tre korps rykket frem mot byen langs tre veier. Kampene som fant sted den 23. august med prøyssiske styrker fant sted på tre ulike steder, Blankenfield, Sputendorf og med de kraftigste kampene i slaget ved Großbeeren. Koalisjonsstyrkene seiret og Oudinot trakk sine styrker tilbake til Wittenberg, hvorpå Napoléon utnevnte marskalk Michel Ney som øverstkommanderende.

Det var tegn som viste at det ikke sto bra til med den franske arméen på denne tiden, særlig var det mangel på kavaleri etter det katastrofale nederlaget under felttoget i Russland året før. Resultatet var at det særlig ble dårlig med rekognosering. Kommandosituasjonen på fransk side var også vanskelig, marskalk Oudinot var opprørt over å bli stilt under kommando av marskalk Ney. For å komme raskt til Berlin var marskalk Ney fast bestemt på å rykke frem så raskt som mulig og hastverket, kombinert med dårlig rekognosering ledet den franske styrken rett mot en solid forsvarsstilling av koalisjonstropper.

SlagetRediger

Med 58 000 mann gjenopptok Michel Ney fremrykkingen mot Berlin 5. september 1813.[1] Mot de franske styrkene sto ved landsbyen Dennewitz koalisjonens nordarmé med prøyssiske styrker.[2] De russiske og svenske tropper var forlagt lenger vest for å møte et mulig fransk fremstøt den veien.[2] Hele nordarméen sto under overordnet kommando av den svenske kronprins Karl Johan. Ney hadde valgt å rykke frem langs kun en vei. Mens det lot han kommunisere med hele styrken betød fremrykking på en linje at hans styrke strakk seg ut over flere kilometer. Som et resultat svingte kampene frem og tilbake med ankomst av stadig nye forsterkninger på hver side.

I begynnelsen av det franske angrepet ble de prøyssiske styrkene presset tilbake, men ved forsterkninger av tropper under general Friedrich Wilhelm Freiherr von Bülow tok de tilbake det tapte og von Bülow hadde kommando over slagfeltet for resten av dagen. De svenske og russiske styrker var forlagt ved slottet Rabenstein (mannskapene på høydene ved Lobessen).[2][3] For å nå slagfeltet ved Dennewitz marsjerte de fra tidlig morgen til Dennewitz, nær 6 mil (6 tyske mil, 4 svenske) i trykkende hete og ankom slagfeltet 5-tiden på ettermiddagen.[2][3]

Et slag hvor overtaket vekslet frem og tilbake utviklet seg, men idet de franske styrkene syntes nær en seier tok Ney en feilaktig beslutning som ga koalisjonen et overtak. Ney kastet seg personlig inn i slaget og ukjent med den taktiske situasjonen grunnet et kraftig regnvær på slagfeltet beordret han Oudinot å danne en reserve. Den påfølgende tilbaketrekningen av Oudinots styrker ble oppfattet som en retrett av koalisjonsstyrkene og de kastet ytterlige styrker inn i slaget.

De franske styrkene ble så presset til å trekke seg tilbake. Kronprins Karl Johan ankom slagfeltet med sine svenske tropper på de franske styrkenes venstre flanke, hvor de svenske artilleristene under kommando av Carl von Cardell gjorde en god innsats.[1] De franske styrkene måtte gi opp og hadde totalt tap på rundt 10 000 døde og sårede mens koalisjonsstyrkene tapte mellom 7 000 og 10 000 døde og sårede.

EtterspillRediger

De franske styrkene under keiser Napoléon ga opp forsøket på å erobre Berlin.[2][4] Nederlaget svekket den franske siden i krigen, blant annet trakk Kongeriket Bayern seg ut av alliansen med Frankrike. Andre tyske stater som var alliert med Frankrike begynte å orientere seg mot koalisjonen. Den tyske generalen Friedrich Wilhelm Freiherr von Bülow ble utnevnt til greve av Dennewitz.

Både under og etter slaget ble Karl Johan sterkt kritisert av de tyske offiserene, de hevdet han var alt for passiv og frakjente han enhver ære for resultatet.[1] Holdingen blant historikere, også tyske, har etterhvert blitt mer nyansert og selv om Karl Johan var forsiktig, spesielt med svenske tropper, så gjorde svenske artillerister en viktig innsats i et avgjørende punkt i kampene.[1] Selve felttogets overordnede ledelse før slaget ansees også som riktig med hensyn til den strategi koalisjonen hadde valgt og den trussel som forelå fra en av Napoléons dyktigste og mest aggressive marskalker.[1]

ReferanserRediger

  1. ^ a b c d e Torvald T:son Höjer 1943, s. 184-186
  2. ^ a b c d e Thorsander 1912, s. 129-131
  3. ^ a b Petri/Levin 1962 s. 384-385
  4. ^ Sundberg 1998 s. 398

LitteraturRediger

  • Höjer, Torvald: Carl XIV Johan: Kronprinstiden, Nordstedts Förlag, Stockholm, 1943
  • Gustav Petri, Herman Levin, Kungl. Första livgrenadjärregementets historia : Fjärde delen, P. A. Norstedt, Stockholm 1962
  • Samuel Fredrik Siösteen, Minnen från tyska fälttåget 1813, P. A. Norstedt & söners förlag, Stockholm 1915
  • Ulf Sundberg, Svenska krig 1521-1814, Hjalmarson & Högberg, Stockholm 1998 ISBN 91-89080-14-9
  • Gustav Thorsander, Svenskarne i Tyskland 1813, Wettergren & Kerber, Göteborg, 1912

Eksterne lenkerRediger