Slaget ved Bergen 1429

Slaget ved Bergen 1429 var det siste kjente sjøslaget hvor den norske leidangen var militært operativ da en tysk piratflåte under Bartolomeus Voet fra vitaliebrødrene eller vitalinerbrødre kom til Bergen for å plyndre byen som da var forlatt av hanseatene.

Slaget ved Bergen 1429
Konflikt: Krigen om Slesvig 1410-1435
Dato April 1429 Sted Ved Bergen Resultat Seier for vitaliebrødrene
Stridende parter
Kalmarunionen	Vitaliebrødrene
Kommandanter og ledere
Ukjent	Bartolomeus Voet
Styrker
4 større skip og ukjent antall mindre fartøyer	7 skip med 400 mann
Tap
4 større skip tatt, stor tap	Ukjent

Bakgrunnen

Hanseatene var svekket etter nederlaget i slaget ved København 1427, og hadde forlatt deres kontor i Bergen i 1427 og dette åpnet for at engelskmenn, hollendere og bremere kunne drive handel med Bergen. Som mottiltak mot dette, besluttet hanseatene å gi vitaliebrødrene under Bartolomeus Voet tillatelse til å dra til Bergen og fordrive hanseatenes rivaler der. De søkte å avskrekke deres forsøk på å etablere fordeler i hanseatenes fravær fra den viktige handelsbyen Bergen. Imidlertid var vitaliebrødrene upålitelige allierte for hanseatene, da de tidligere også hadde angrepet hanseatisk eiendom inntil 1426.

Våren 1428 kom Bartolomeus Voet til Bergen med en styrke på to større og syv mindre skip med samlet mellom 300 til 600 mann. Engelske kjøpmenn som var allerede kjent med vitaliebrødrenes hensynsløshet fra før, flykter for livet sammen med mange borgere og biskop Aslak Bolt mens sjekter i Bergens våg ble stoppet og tvunget til å avlevere fisk uten betaling. Deretter plyndret sjørøverne bispegården og reiste senere i mai 1428 til Wismar med rik bytte.

Et annet tokt fra vitaliebrødrene ble stanset i slaget ved Kullen 1428 samme sensommer, men dette tilbakeslaget kunne kompenseres av et vellykket tokt til Bergen. Med nye mannskaper og skip ble det reist en ny flåte som ble utrustet med støtte fra Wismar. Vitaliebrødrene og wismarerne reiste så tidlig ut gjennom Øresund før Erik av Pommern kunne sette ut sin flåte på sjøen. Men denne gangen lyktes det dem ikke å komme overraskende på Bergen, da de ble oppdaget fire dager før de ankom byen, slik at en lyktes med å sette i gang en mobilisering av kystforsvaret kunne skjer i Hordaland og Sogn.

Som ved tidligere angrep gikk piratene i land ved Bergen for å angripe kongsgården, som de året i forveien hadde tatt med artilleri og slik redusert det lokale forsvaret. Voet ble på dette tidspunktet oppmerksom på at en norsk flåte var på vei til havnen i Bergens våg hvor vitaliebrødrenes flåte lå.

Skipene

Voet hadde 7 skip med bare 400 mann om bord. Det er ukjent hvilken type skip som ble benyttet. Det vanligste piratskipet var en snekke også kjent som snicke. To skipstyper, krejert opptil 120 tonn og everen opptil 100 tonn var rommelige fartøyer som ikke krevde et stort mannskap. Kildene omtaler sammenstøtet bare som «sjøkamp» og usikre tyske krønikeskriverne beskriver Voets skip som «høye som tårn». Erik av Pommern skal ha hatt større skip som holk til disposisjon.

Leidangen i Norge hadde gjennomgått store endringer siden svartedauden da demografiske endringer og ressursmangel, samt fravær av reformer i leidangsvesenet ledet til at bestemmelsene om bygging av skip og bemanningen fra et skipreide ble undergravet. Dette førte blant annet til at skipene ble mindre, blant annet kjøllengde på 20 alen eller 40 fot ment et skip på 15 m lengde- under 13 sesser. Dessuten ble skipsbyggeri mer og mer konsentrert i by og i utlandet, slik at oppkjøp ble vanligere i stedet for lokal bygging. Flåten som kom til Bergen var derfor redusert til en styrke bestående av småfarkoster med lite verdi. Presist hvilken type de var er ukjent for ettertiden, men det er lite trolig at de var tradisjonelle langskip med samme utseende som vikingskip, men i stedet mer tilsvarende større robåter som egnet seg mer til transportformål.

Styrkeforholdet

Krønikeskriveren som omtalte sjøslaget, ment det var 100 skip, men dette virker lite sannsynlig på bakgrunn av at mobilisering i Hordaland og Sogn bare så vidt hadde kommet igang, det kan ha vært rundt førti og femti skip under sjøslaget. Det er heller ikke kjent hvor mange væpnede menn som deltok, men dersom det var 25 mann på hver båt/skip og 75 på hver større skip, kan det samlet ha vært rundt 1 500 mann.

Med bare 400 mann ville Voet hatt problemer mot en slik styrke, men hans menn var krigsvant og under bedre ledelse med stridserfaring, i motsetning til det norske forsvaret, som var mer vant til å betale for å slippe militære forpliktelser. Dette ble avgjørende for utfallet.

Slaget

Voet så straks at de fire større skipene som lå i midten av flåten utgjorde den største trusselen. Han stevnet derfor rett mot disse for å få dem nedkjempet. Under kampene kjempet nordmenn hardt og lyktes med å ta ett av de syv skipene, og tok 19 til fange. Resten av mannskapets skjebne er ikke kjent. Men to av de større norske skipene med kanskje 100 til 150 mann ble tatt av sjørøverne som uten skånsel massakrere besetningene mens kampene foregikk. Etter dette er detaljene rundt det sjøslaget ukjent. Det er hevdet at sjørøvernes brutalitet kan ha hatt en sjokkartet virkning på de utrente, norske mannskapene på de mindre skipene som kan ha fått panikk.

I noen beskrivelser hevdes det at Voet ble drevet tilbake, men ble reddet da ti skip fra Wismar ankom slaget. De norske forsvarerne på de mindre båtene flyktet da fra slagstedet slik at vitaliebrødrene kunne angripe de siste to større skipene og rydde dem. 300 fra de fire skipene ble drept eller kastet over bord, tap på de mindre skipene er ukjent.

Hvor mange som var falt på Voets side, er ikke kjent, men kan forstås ut fra den brutalitet som ble utøvet under den etterfølgende plyndringen av byen. Denne var brutal, bispegården og kongsgården ble satt i brann og mye skade ble utøvd, før deler av byen ble satt i brann. Dette skulle imidlertid svekke hanseatenes stilling i det resterende 1400-tallet og innlede forfallet for Hansaforbundet.

Etterspillet

Overfallet på Bergen skulle bli den siste krigshandling i krigen fra norsk side inntil Flensburgs fall i 1431, som ble fulgt til en våpenstillstand som sluttet med freden i 1435. Men fredsbestemmelsene ble tolket ulik av partene og reduserte ikke spenningen mellom skandinavene og hanseatene. Denne var fortsatt så høy at dette åpnet for at andre parter som England, Nederland og Bremen kunne utvide deres handelsnettverk. Ved 1500-tallet var hanseatenes tid i Bergen forbi.

Litteratur

• Norsk Forsvarshistorie Bind 1 av Geir Atle Ersland og Terje H. Holm 2000 ISBN 82-514-0558-0
• Flådens fødsel av Jørgen H. Barfod 1990 ISBN 87-87720-08-6
• Omtale av slaget i Bergen byleksikon