Slaget ved Ayn Jalut

Slaget ved ʿAyn Jālūt (arabisk: معركة عين جالوت; ofte stavet Ain Jalut, navnet betyr Goliats kilde) ble utkjempet 3. september 1260 i Jisreeldalen, nær den moderne kibbutzen Ein Harod (Ayn Jalut) i de palestinske selvstyreområdene.

Slaget ved ʿAyn Jālūt
Konflikt: De mongolske invasjoner
Kartet viser mongolenes og mamelukkenes vei til slaget, samt den politiske situasjonen i Palestina.
Dato 3. september 1260 Sted Ayn Jalut, Palestina 32°34'N 35°21'Ø Resultat Avgjørende seier til de egyptiske mamelukkene
Stridende parter
Mamelukksultanatet	Ilkhanatet innenfor Mongolriket Georgia Armenia-Kilikia
Kommandanter og ledere
Saif ad-Din Qutuz Baibars al-Bunduqdari	Kitbuqa Noyan †
Styrker
~10-20 000+ (de fleste kilder angir styrken som numerisk langt større enn den mongolske)	~8-12 000
Tap
Høyt	~Nesten hele hæren

Partene

Slaget sto mellom de egyptiske mamelukkene ledet av deres sultan Saif ad-Din Qutuz og en styrke fra det mongolske Ilkhanatet ledet av den kristne tyrkiske mongolkommandanten Kitbuqa Noyan, som selv døde i slaget. Fra sistnevnte var det også styrker fra de beseirede rikene Georgia og det armenske kongedømmet Kilikia. Hulagu Khan hadde tatt størstedelen av den mongolske hæren med seg tilbake til Mongolia på grunn av Möngke Khans død. Kitbuga ble dermed nødt til å møte mamelukkene med en svært begrenset hærstyrke.

Forløp

Mamelukkenes hærfører Baibars hadde lagt en felle. Han hadde skjult en del av sitt kavaleri bak noen høyder. Baibars var i baktroppen av hæren som satte ut mot de mongolske soldatene. De lot som om de trakk seg tilbake, og hadde mongolene bak seg. Da de passerte høydene dukket arabernes kavaleri opp bak dem, og overraskelsesmomentet ble avgjørende.^{[trenger referanse]}

Slaget endte, etter store tap på begge sider, med seier til mamelukkene.^{[trenger referanse]}

Grunner til at mongolene tapte kan ha vært mamelukkenes tunge kavaleri, og at den mongolske styrken var sterkt redusert etter at Hülegü Khan dro tilbake til Mongolia.

Vurdering

Mongolene hadde blitt beseiret flere ganger før, men da hadde de alltid vendt tilbake for å hevne sitt nederlag. Etter Ayn Jalut var de ikke i stand til å gjøre det. Året etter dette slaget ble mongolene nødt til å trekke seg helt ut fra Syria, mens Mamelukksultanatet under den nye sultanen Baibars ekspanderte nordover og erobret de siste korsfarerstatene i 1291.

Den mongolske ilkhanat-khanen Hülegü fikk da ikke sjansen til å rykke inn i Egypt, og selv om khanatet han opprettet i Persia var i stand til å beseire mamelukkene i senere ekspedisjoner mot Palestina og Syria, som de okkuperte en kortere periode i 1300, ble Ayn Jalut det sørvestligste punktet i mongolenes erobringer.

Litteratur

• Jörg-Dieter Brandes: Die Mameluken. Aufstieg und Fall einer Sklavendespotie. Jan Thorbecke, Sigmaringen 1996, ISBN 3-7995-0090-1.
• Hans Eberhard Mayer: Geschichte der Kreuzzüge. 8. verbesserte und erweiterte Auflage. W. Kohlhammer, Stuttgart o.a. 1995, ISBN 3-17-013802-2, (Urban-Taschenbücher 86).
• Steven Runciman: Geschichte der Kreuzzüge. Becksche Sonderausgaben. C.H. Beck, München 1978. ISBN 3-406-02527-7.
• Reinhard Schulze: Die Niederlage des mongolischen Reiterheeres. ʿAyn Dschalut, 3. September 1260. I: Stig Förster, Markus Pöhlmann, Dierk Walter (utg.): Schlachten der Weltgeschichte. Von Salamis bis Sinai. dtv, München 2004, ISBN 3-423-34083-5, s. 93-107.