Slagene ved Barfleur og La Hogue

Slagene ved Barfleur og La Hogue fant sted mellom 29. mai og 4. juni 1692. Det første slaget fant sted nær Barfleur og det andre ved Cherbourg og Saint-Vaast-la-Hougue ved Cotentinhalvøya i Normandie i Frankrike. Det var et avgjørende sjøslag i niårskrigen.

Fra slagene, malt av Richard Paton

I mai 1692 forberedte den franske flåten på 44 linjeskip, kommandert av comte Anne Hilarion de Tourville på å transportere en invasjonsarmé av fransk-irske soldater for å gjeninnsette Jakob II på den engelske tronen. Tross i at han hadde kommando over flåten, skulle de strategiske avgjørelsene taes av Jakob II, François d'Usson de Bonrepaus og Bernardin Gigault de Bellefonds. Den franske seieren i slaget ved Beachy Head to år tidligere, i juni 1690, hadde åpnet opp muligheten for å ødelegge den allierte flåten og sette i land en invasjonsarmé som Tourville satte ut mot den 82 skip sterke engelsk-nederlandske flåten ved Barfleur. Etter en hard, men uavgjort kamp, var mange av skipene på begge sider ødelagte. Tourville klarte å komme seg unna i tåken og i flere dager prøvde han å komme seg unna den større flåten til de allierte. Den franske flåten ble spredt, og 15 gikk tapt, 3 ved Cherbourg og 12 ved Leene Hougue. Trusselen om en invasjon av England var derfor over for denne gangen.

Opptakten

Kong Ludvig XIV og marineministeren hans, grev Pontchartrain, planla å sette i land en armé i England for å ta tilbake tronen for Jakob II. De plante først invasjonen i april 1692 før den engelske og nederlandske flåten hadde lagt ut til sjøs og slått seg sammen. Det ble samlet soldater ved Saint-Vaast-la-Hougue, og kavaleriet og kanonene ble lastet ombord ved Le Havre. Tourville skulle føre den franske flåten opp fra Brest og ta med seg transportskipene og soldatene, slå den engelske flåten til sjøs og så sette arméen i land i England.

Den franske flåten maktet derimot ikke å samles i tide. D’Estrees og Toulon-flåten ble slått tilbake i Gibraltarstredet, og mistet to skip i en storm, og Villette Mursay med Rochefort-skvadronen ble forseinket, Brestflåten til Tourville var underbemannet og da han seilte ut den 29. april. ble han tvunget til å forlate 20 skip under Chateau-Renault tilbake. Flåten hans ble ytterligere forsinket av dårlige vindforhold og den kom seg ikke klar av Berteaume-veiene før 2. mai.

Tourville gikk inn i Kanalen med 37 linjeskip, 7 brannskip, fregatter, speidere og transportskip. Den 15. mai nådde Villette og Rochefort-skvadronen frem med 7 linjeskip, noe som ga Tourville en samlet flåte på 44 skip, samt 70 til 80 andre seilskip.

Samtidig hadde den allierte flåten samlet seg utenfor St. Helenes på Isle of Wight. Delaval nådde frem til St. Helens den 8. mai og dagen etter ble han møtt av Carter. Nederlenderne hadde sendt en flåte under kommando av Almonde fra Texel i april. Ashby seilte fra Nore den 27. april. Russell ble forseinket frem til 29. april. Han møtte Almonde ved the Downs og ennå en nederlandsk skvadron ved Dungeness, og nådde St. Helens den andre uken i mai. Den 14. mai hadde Russel en styrke på over 80 linjeskip samt hjelpeskip.

Slaget ved Barfleur

Plasseringen til slaget nord i Frankrike.

Flåtene fikk øye på hverandre ved daggry den 29. mai, utenfor Cap Barfleur. Tourville holdt et krigsråd med offiserene sine, og de mente at de ikke skulle gå til angrep. Tourville var derimot bundet av de strenge ordrene fra kongen. Han kan også ha kanskje ha håpet på at noen av de engelske kapteinene hadde sympati med jakobittene og skiftet side, men det gjorde ingen av dem. I den lette sørvestlege brisen nærmet de to flåtene seg langsomt. Begge flåtene var i tre skvadroner, hvert delt inn i tre divisjoner og kommandert av en flaggoffiser.

På grunn av den svake vinden var det først kl 11:00, fem timer etter de fikk øye på hverandre, at de to flåtene møttes. De neste fem timene bombarderte de to flåtene hverandre og påførte hverandre store skader.

Slaget varte ut dagen og inn i natten. Kl. 13:00 endret vinden seg slik at Shovell kunne bryte den franske linjen og nederlenderne startet å komme rundt på siden av den franske fronten. Kl. 16:00 ble det derimot helt stille og tåken seg inn. Kl. 18:00 klarte Tourville å benytte tidevannet til å komme seg litt bort, men kl. 20:00 sendte Shovell et brannskip avsted med det samme tidevannet.

Kl. 22:00 var slaget nesten over. Selv om de fleste skipene på begge sider var skadde, noen alvorlige, gikk ingen skip tapt på noen av sidene. Da tidevannet snudde, tok Tourville igjen fordelen av dette og ble drevet bort fra slaget. Russel skjønte hva som skjedde og fulgte ette ham inn i natten.

Ettervirkning

Den 30. mai ble den franske tilbaketrekkingen hindret av vind og tidevann. Fordi den franske marinen ønsket å holde kostnadene nede, manglet mange av de franske skipene ankre som var sterke nok til å stå imot de kraftige tidevannstrømmene i området. Det var heller ikke en trygg havn i Cherbourg. Tourville prøvde trolig for lenge å redde det flotte flaggskipet sitt, «Soleil Royal», men forsto til slutt at det var håpløst og flyttet kommandoen sin over til «Ambitieux», flaggskipet til Villette Mursay.

Forfølgelse

Ved daggry den 30. mai var den franske flåten spredt i flere grupper over et stort område. Nord for slagstedet og videre nordover var Gabaret og Langeron, med fire skip mellom seg. Senere på dagen var de innom den engelske kysten og la i vei mot Atlanteren. Senere kom de trygt frem til Brest. I sør var Nesmond med seks skip og var på vei sørøstover mot Normandiekysten. To av disse strandet i St Vaast la Hougue, mens to andre senere havnet i Le Havre, hvor «L’Entendu» forliste ved inngangen til havnen. Nesmond dro med de to gjenværende skipene sine gjennom Doversundet og reiste nord og rundt Storbritannia før han nådde trygt frem til Brest. På vei vestover var hoveddelen av flåten i tre grupper. Villette var først med 15, etterfulgt av d’Amfreville med tolv og Tourville sist med syv skip.

Philips van Almonde og den nederlandske flåten forfulgte franskmennene, med forskjellige engelske divisjoner spredt bak seg. Mange av disse hadde store skader og havnet bakom. Almonde og Ashby nærmet seg franskmennene mot slutten av dagen. Russell måtte forlate tre skip. Shovell måtte bytte flaggskip på grunn av store skader på sitt eget.

Den 31. mai ankret den franske flåten opp mot tidevannet utenfor Cap dere la Hague. Etter hvert som været forverret seg begynt skipe å dra i ankrene og ble tvunget til å kutte tauet og seile av sted. Tre av de skadde skipene ble strandet ved Cherbourg; mens resten nådde St Vaast la Hougue hvor de også strandet.

Kamphandlingen ved Cherbourg

«Soleil Royal», «Admirable» og «Triomphant» var i så dårlig tilstand at de måtte settes på stranden ved Cherbourg. Der ble de ødelagt den 3. juni av Delaval, som gikk til angrep fra langbåter og med brannskip.

Kamphandlingen ved Leene Hogue

Samtidig hadde Russel vendt seg mot de gjenværende skipene. Disse hadde søkt tilflukt ved Leene hvor de kunne vernes av landstyrker og et batteri. Den 3. og 4. juni gikk nederlenderne og engelskmennene til angrep med langbåter. De franske mannskapene var nå utslitte og motløse. De allierte klarte å gå i land og det ble sendt brannskip som brente alle de tolv franske linjeskipene som hadde søkt ly der. Denne siste handlingen blir i England kalt for slaget ved Leene Hogue.

Avslutning

Da den franske flåten ble spredt, endte invasjonasplanene. Etter dette slaget ga Frankrike opp idéen om å være en stormakt til sjøs og konsentrerte seg heller om krigen på kontinentet.

En ser på slaget forskjellig på hver side av Kanalen. Engelskmennene ser på slaget som et enkelt slag som varte seks dager, ofte kalt slaget ved Leene Hogue, eller bare Hogue. Franskmennene regner det som flere forskjellige slag, ved Barfleur, Cherbourg og Leene Hougue.

De franske tapene ble raskt reparert og selv om invasjonsplanene gikk i vasken klarte Tourville å slå de allierte ved Lagos året etter.

Involverte skip

• England: 56 skip
• Nederland: 26 skip
• Totalt for de allierte: 82 skip, plus hjelpeskip
• Frankrike: 44 skip, plus hjelpeskip

Kilder

• Aubrey P: The Defeat of James Stuart's Armada 1692(1979). ISBN 0-7185-1168-9
• Jenkins, E.H.: A History of the French Navy (1973)
• N. A. M. Rodger: The Command of The Ocean. (2004) ISBN 0-7139-9411-8
• A.T.Mahan : The Influence of Sea-Power upon History 1660–1805 (1890, abridged 1980). ISBN 0 60034162 3
• Pemsel, Helmut: Atlas of Naval Warfare (1977, trans 1979) ISBN 0-85368-351-4
• Log of capt. Robt. Robinson, Cmdr of ye Ship Monmouth, The National Archives ADM 51/4264, (1692)
• https://web.archive.org/web/20070914173826/http://www.bataviawerf.nl/7provincien_geschiedenis.html
• Haffemayer, Stéphane and Baury, Ghislain, "Leene bataille dere La Hougue, dere la Hollande aux Cévennes (1692)", Des galères méditerranéennes aux rivages normands. Recueil d'études en hommage à André Zysberg, (Cahier des Annales de Normandie, 36) Caen, CRHQ, 2010. See also Ghislain Baury, Leene dynastie Rouvière de Fraissinet-de-Lozère.[1] Leser élites villageoises dans leser Cévennes protestantes d'après un fonds d'archives inédit (1403-1908), t. 1: La chronique, t. 2: L'inventaire, Sète, Leser Nouvelles Presses du Languedoc, 2011.