Skatteutgift
Skatteutgifter er tapte skatteinntekter ved at ulike skattytere eller ulike typer aktiviteter er unntatt for beskatning eller skattlegges lempeligere enn det som følger av det generelle regelverket. Skatteutgiften utgjør differansen mellom skatt etter referansesystemet og skatt etter den avvikende regelen. Hva som defineres som en skatteutgift er således avhengig av hva som anses å være sammenlikningsgrunnlaget.
Hvorvidt det er snakk om en skatteutgift eller en skattesanksjon avhenger også av hvordan referansesystemet er utformet. Skatteutgifter medfører redusert skatt i forhold til et gitt referansesystem. En skattesanksjon innebærer derimot at enkelte skattytere eller enkelte typer aktiviteter får høyere skatt enn det som er vanlig.
Begrepet «skatteutgift» ble offisielt brukt første gang i 1968, da USA la fram sitt første skatteutgiftsbudsjett. I 1984 la OECD første gang fram en rapport om 11 av medlemslandenes erfaringer med beregning av skatteutgifter. Mange land publiserer jevnlig oversikter over skatteutgifter. I Nasjonalbudsjettet 1999 ble en slik oversikt publisert for første gang for Norge.[1] Etter dette har Finansdepartementet årlig presentert en oversikt over skatteutgifter og -sanksjoner i nasjonalbudsjettene.
Eksempel på skatteutgift rediger
I Norge ilegges personlige skattepliktige (og dødsbo) en flat skatt på 28 % på alminnelig inntekt. Dette er det generelle regelverket som utgjør referansesystemet. I Finnmark og kommunene Karlsøy, Kvænangen, Kåfjord, Lyngen, Nordreisa, Skjervøy og Storfjord i Troms fylke er skattesatsen på alminnelig inntekt 24,5 %. Den lave skattesatsen på alminnelig inntekt i Finnmark og Nord-Troms utgjør en skatteutgift.