Kunstig skalleforming

(Omdirigert fra Skalleforming)

Kunstig skalleforming, også omtalt som skalledeformasjon,[1][2] kraniedeformering og liknende, er en varig og villet deformering av hodeskaller hos levende mennesker. Slik kroppsmodifikasjon har forekommet i ulike kulturer, blant annet i sentrale deler av Afrika, i Nord- og Sør-Amerika, Europa,[3] Midtøsten og India.

Maleri av Paul Kane fra omkring 1850 som viser et spedbarn hos chinook-indianerne som får hodet flatklemt i en cradle board, tradisjonell indiansk komse, og en voksen «flatpanne» som har fått samme behandling. Skallen hos spedbarn er naturlig myk for å lette fødselen.

Ved hjelp av fastbundne klemmebord, reiving med stramme hodebandasjer og andre metoder har en forlenget og forflatet de plastiske kraniene hos spedbarn, eller formet dem i kjeglefasong. Asymmetriske deformasjoner kan også ha oppstått naturlig hos omreisende nomadefolk som har båret nyfødte fastbundet med hodet stramt festet over lang tid.

Bakgrunn og utbredelseRediger

 
Eldre person fotografert sist på 1800-tallet med déformation toulousaine, en tradisjon med stram hodebinding og kranieforming blant barn og unge i visse provinser av Frankrike. Skikken skal ha blitt påvirket av frenologiens lære om at hodeformen påvirker intelligensen.[3]

Skalleplatene hos nyfødte har stort mellomrom med mykt bindevev, såkalte fontaneller, for at det store hodet skal kunne lirke seg gjennom morens bekken under fødselen.[4] Denne formbarheten holder seg de første levemånedene, og skalleforming har derfor vanligvis blitt utført på barn fra de er omkring én måned gamle og et halvt år framover. Det skal ikke være meldt om tydelige tegn på at inngrepene har svekket den mentale kapasiteten, og det er uvisst om kraniedeformitetene har påvirket hjernefunksjonene hos friske personer.[trenger referanse]

Det eldste kjente eksempelet på kunstig skalleforming er fra en neandertaler fra omkring 43 000 fvt. som er funnet i Shanidar-hula i Irak.[trenger referanse] Den første skriftlige omtalen finnes hos grekeren Hippokrates som omkring 400 fvt. beskriver macrocephali, «lang- eller storskaller» oppkalt etter praksisen med skalleforming.[trenger referanse] Kranieforming har ellers forekommet blant annet hos kongelige og prester i det gamle Egypt, hos indianere i nazca-, inka- og maya-kulturene, hos stammefolk i Kongo og Sentral-Afrika, i sørøstre deler av Europa under folkevandringstiden og blant enkelte landsbyboere i Frankrike på 1800-tallet.[trenger referanse]

Hodeforming har vært en markering av sosial status og gruppetilhørighet og et skjønnhetsideal; i kulturer der en har båret vannkrukker på hodet, kan svulmende bakhoder og spisse, kjegleformede isser ha vist at personene kun hadde hodet til pynt.[3][2]

Forbigående misforming av kranier kan også forekomme i forbindelse med selve fødselen,[5] for eksempel etter bruk av fødselstang. Vedvarende kraniedeformiteter kan oppstå som følge av hydrokefali («vannhode»), mikrokefali (microcephali), oksykefali («tårnkranium») og annet.

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ Kulturens kilder: det første samlede utsyn over verdens forhistoriske kulturer. Oslo: Gyldendal. 1961. s. 59. 
  2. ^ a b Broby-Johansen, R. (1900-1987) (1953). Kropp og klær. Oslo: Tiden. s. 11. 
  3. ^ a b c Morris, Desmond (1928-) (1980). Vår forunderlige atferd. [Stabekk]: Bokklubben. s. 228. ISBN 8252509924. 
  4. ^ Kitzinger, Sheila (2000). Den nye boken om svangerskap og fødsel: revidert klassiker for det nye århundret - for alle som venter barn. [Oslo]: Teknologisk forl. s. 250. ISBN 8251205700. 
  5. ^ Kitzinger, Sheila (2000). Den nye boken om svangerskap og fødsel: revidert klassiker for det nye århundret - for alle som venter barn. [Oslo]: Teknologisk forl. s. 318. ISBN 8251205700. 
  6. ^ Digitalt blaeksemplar av Customs of the World

Eksterne lenkerRediger