Sjøbuss er en norsk betegnelse på et fergefartøy fra perioden 1937 til 1970 ment for personbefordring i dagrutetrafikk og ekspressrutetrafikk med trekk hentet fra turbusser som de gjennomgående salongrommer fra bredde til bredde med stoler innover fra lange vindusrekker som i en buss. Betegnelsen brukes også om mindre fergefartøyer hvor man sitter i rad som i en buss. Sjøbussene ble på 1970-tallet avløst av hurtigbåtene, som var i stand til å oppnå større reisehastighet med lavt brenselforbruk.

MF «Fjordrott» fra 1939 som den tredje av sjøbussene for Det Stavangerske Dampskibsselskab.

Sjøbuss rediger

 
Baugen på «Fjordbris» en sommerdag.
 
«Haugesund» i Haugesund havn.

Den første sjøbussen som kom i trafikk er «Ekspress» på 51 brt i tonnasje og kapasitet for 160 passasjerer for Det Stavangerske Dampskibsselskab (DSD), bygd av verkstedet på Klasaskjæret i Stavanger. Den nye fergen var en teknisk og operasjonsmessig revolusjon innenfor kystsamferdselen som et slankt og raskt motorskip ment for personbefordring med større vekt på salongplass enn dekksplass. Eldre dampbåter var saktegående farkoster delt i flere klasser med mye dekksplass for passasjerer og dekkslast. «Ekspress» var en av de første enklasseferger i historien, ettersom samtlige passasjerer var i den samme klasse. Lokalbåten var et kombinert passasjer- og godsfartøy, men med «Ekspress» var godslasten flyttet til godsskip på den samme ruten.

Ifølge den tekniske direktør Ludvig Thorsen i DSD skyldes utviklingen av den nye skipstypen, som ifølge andre minnet om «et kryssing av torpedobåt og en solskinnsbuss», innføringen av kraftige dieselmaskiner med høyere kraftytelse enn de eldre dampmaskinene. Et slankt og lavt skrog med hensikt på lav vekt ved å være sveiset sammen fremfor naglet sammen, ble utstyrt med en sekssylinders dieselmotor som i bytte mot lavt brenselforbruk kan gi større prestasjoner - 13,5 knop mot 8-9 knop. Det var mulig å kutte ned reisetiden med 1 time og 20 minutter mellom Stavanger og Judaberg på ekspressruten mellom Stavanger og Sandeid med stor motorpålitelighet.[1]

Ikke bare innførte man felles klasse for passasjerene, dekksplassen ble kuttet ned til nærmest ingenting slik at «Ekspress» og de etterfølgende sjøbussene med få unntak stort sett var innebygde passasjerfarkoster, eller ha så liten dekksplass som mulig, med store vinduer inn til salongene med stolene. Et typisk dagruteskip hadde fram til 1940-tallet mer dekksplass enn salongplass slik at passasjerene ofte var mer ute enn inne i løpet av oppholdet på ferden. Større sjøbusser kunne ha tilleggsfunksjon som bildekk på akterskipet som sett på «Fjorddrott» fra 1939 og flere lugarer. Den åpne broen for besetningen med en brobrygge og styrehus forsvant nesten helt, erstattet med et mindre styrehus som på mindre passasjerbåter. I etterkrigstiden kunne styrehusene være større. Med dieseldrift kunne alt kontrolleres rett fra broen med en mindre besetning enn før.[1]

De første sjøbussene hentet sitt utseende fra strømlinjingsmoten som var fremherskende over store deler av verden på 1930-tallet, med strømlinjede bilkjøretøyer, skinnekjøretøyer og annet. «Express» vakte oppsikt med et høyst uvanlig utseende i året 1937 ved å være rundformet i alle vinklene, omvendt spring (størst høyde mot midtskips) med rette og strømlinjede linjer over vannlinjen. Dette ble ikke fulgt slavisk av fremtidige sjøbusser i alle størrelser, men deres felles karakter er rette linjer og innbygde overbygg.

«Ekspressen» var som Thorsen hadde håpet på, en stor suksess som i tillegg revolusjonerte kystrutetrafikken i Norge og tiltrakk seg internasjonal oppmerksomhet. 1930-tallet så en overgang fra damp til olje innenfor lokalruteskiptrafikk i flere land, ettersom man hadde fått pålitelige dieselmotorer som kunne avløse dampmaskinene. Men sjøbussen ble ikke utviklet bare for å ta fordel av den teknologiske vinningen, man ville også skaffe fram et rimelig transportalternativ med stor fart uten for høyt brenselforbruk.[2] Forskjellige rederier som også hadde kontraherte sjøbusser, hadde de samme driftserfaringer også med utrangerte krigsfartøyer som var ombygd til sjøbuss-kategorien. På nynorsk kan disse ha kallenavnet «snøggbåtar» ettersom de var hurtiggående i sammenligning med andre rutefartøyer.

Flaggskipet «Fjorddrott» for DSD som seilte ut på sin første prøvetur i 12. juni 1939 var enda mer oppsiktsvekkende som et todekkers passasjerskip med rommelige salonger og et bildekk med åpning akterut slik at bilene kunne kjøre av eller på. Ro-ro fartøyer som bilferger hadde kommet til Norge, men de var ikke ennå i tilstrekkelig antall. De etterfølgende sjøbussene i DSD hadde også bildekk akter etter samme mønster som «Fjortdrott».[3] Det første blant etterfølgerne var det britiske marinefartøyet «Kilbirnie» som ble regelrett tatt fra hverandre og bygd opp på nytt slik at det var helt nytt under sitt navn «Haugesund» i sommeren 1947. Sideportene kunne brukes fordi man hadde montert en dreieskive i bildekket så bilene kunne kjøres av og på enten til babord eller til styrbord.[4]

Noen av ruteskipene som var definert som sjøbusser i etterkrigstiden, var kombinerte passasjer - og godsfartøyer som søsterskipene «Sauda» og «Sand» i 1950 og 1953 med bildekk akterut og åpne dekk forut med lasterom og vinsjer. De ble satt inn i lasterutene som vanligvis trafikkeres med lastefartøyer, og tok gods som andre sjøbusser ikke tok. Direktør Erling Aanesen i DSD karakteriserte «Sand», som også ble benyttet som turistferge med et innbygd promenadedekk med store vinduer, som den vakraste sjøbussen i landet, tross en hastighet på 12 knop.[5] Dette hørte til unntaket fordi sjøbussen skulle ha kort opphold ved kaiene og dermed ikke kunne frakte mye gods med seg.[6]

Sjøbussene hadde betegnelsen fjordbuss etter bruksområde, men det var ikke alltid regelen. En sjøbuss som var levert til A/S Vestfjorden (Oslo-Vestfjorden) fra Ankerløkken Verft som aluminiumsbåt i 1955 under navnet «Vestfjordbussen», kom til den store innsjøen Mjøsa i 1971. Hamar-Nes-Toten Ferge A/S besluttet å utvide trafikken mellom Hamar og Kapp med sjøbussen som ble omdøpt til «Helgin» med kallenavnet Mjøsbussen. Den var en hurtigbåt etter datidens standard med toppfart på 20 knop med plass for 88 passasjerer. Trafikkgrunnlaget var ikke godt nok, så båten ble avhendet i 1974 og solgt videre.[7] Dette var høydepunktet i historien om hurtiggående fergesamband på tvers av Mjøsa, to mindre sjøbusser var innkjøpt i 1957, «Viking I» og «Viking II», men kom aldri i rutetrafikk. Selv med en hurtigbåt, «Mjøslyn» i 1986-1988 var interessen for liten.[8]

Liste rediger

Forkortelser brukes på opplysningene om rederiene. INDL betyr Indre Nordhordland Dampbåtlag. FHD for Fredrikstad-Hvaler Dampskipsselskap A/S. HDS for Det Helgelandske Dampskibsselskab.

Fartøynavn
Rederi Lengde Bredde Vekt Kapasitet
Motor
Sjøsatt
Operativ tid
Noter
Express DSD 94,3 fot (engelsk) 15,1 fot 51,08 brt/25,86 netto 160 1 6syl dieselmotor 1937 1937-1971
Express 2 DSD 95,5 fot (engelsk) 15,0 fot 58,81 brt/28,26 netto 1938 1938-1968
Fjorddrott DSD 134,3 fot (engelsk) 22 fot 205,75 brt/85,04 netto 400 x 12-14 biler 1939 1939-19
Haugesund DSD 176,2 fot (engelsk) 33,0 fot 756,74 brt/291,46 netto 740 x 22 biler 1943 1947-1973 Ombygd fra patruljeskip i Fjorddrott-utføring i 1947
Fjordsol DSD 136,0 fot (engelsk) 22,5 fot 236,26 brt/94,70 netto 405 x 16 biler 1947 1948-1977
Fjordbris DSD 136,0 fot (engelsk) 22,5 fot 236,26 brt/94,70 netto 405 x 12 biler 1947 1948-1975
Hosanger 1 INDL 229 brt 1939 1939-1972 Hadde kallenavnet «Strykejernet», basert på «Express»[9]
Skjærhalden FHD 28,05 m 5,0 m 94 brt/50 netto 97 personer 1 tolvsylindermotor 1948 1948- Charterbåt i Hvalerskjærgården siden 2012.[10]
Tomma HDS Ombygd fra tysk personellbåt.[11]
Fjordbussen 1941 Omdøpt til Flatøy i 1954[12]
Fjordbuss 2 1946 Omdøpt til Herdla, siden Manger[12]
Sæbo 1949 1951-1980 Ombygd fra dagpendlerbåt for BHS[12]
Nesna [13]
Skule Jarl [14]
Helgin (1971-1974) 49,90 fot 13,10 29 brt 88 passasjerer 1955 Hadde navn som «Vestfjordbussen», «White Prince», «Helgin», «Proud Seahorse», huskes som Mjøsbussen som sjøbuss på Mjøsa.[15]
Veslefrikk 100,9 fot 24 fot 242 brt 320 passasjerer To Volvo Penta motor 1960 1960-1972 Bygd for A/S Nesodden-Bundefjord i Oslo, i fart som luksusyacht i Italia.[16]
Midthordaland 38,45 m 6 m 182 brt 230 1 dieselmotor 1947 Restaurert av HSD siden 1994.[17] Tegnet av Knud E. Hansen i Danmark.[18]
Balholm FSF 36,9 m 6, 1 m 241 brt 276 1 motor 1949 1949-1974 Denne eneste sjøbussen for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane (FSF).
Dyrøy TFS 140 fot 26,11 fot 346 brt/119 netto 360 passasjerer 2 motor 1953 976 Solgt etter forlis 5. januar 1976.[19]
Fru Inger Fosen Dampskibsselskap 142,8 fot 27,6 fot 461 brt 497 passasjerer 1949 1950-19 Den første av to sjøbusser for rederiet på Fosen-distriktet.[20]
Aure Møre og Romsdal Fylkesbåtar 149,2 fot 25,2 fot 920 brt 350 passasjerer 1 6syl motor 1950 1950-1962 Kalt «Nattbussen» for Kristiansund-Trondheim.[21]
Agdenes Fosen Dampskibsselskap 140 fot 26 fot 481 brt 1 6syl motor 1953 1953-1970 Helsveiset fartøy med to dekk.[22]
Melanddrott Alversund og Manger Dampbåtlag A/S 38,75 m 6 m 194 brt 281 passasjerer 1 dieselmotor 1948 1948-1973 Opphugd i 1977[23]

Referanser rediger

  1. ^ a b Magnus Torgersen, s. 82-83
  2. ^ Fjordvegen, s. 88-89
  3. ^ Fjordvegen, s. 90-91
  4. ^ Fjordvegen, s. 140
  5. ^ Fjordvegen, s. 147-149
  6. ^ Ruteskibenes rederiforening s. 105-106
  7. ^ Damp- og motorbåter på Mjøsa, s. 241-42
  8. ^ Damp- og motorbåter på Mjøsa, s. 240-241, s. 242
  9. ^ INDL Hosanger 1 (strykejernet)[død lenke]
  10. ^ Historien bak MS Skjærhalden
  11. ^ MS Tomma, HDS første sjøbuss
  12. ^ a b c http://bergen-sporveis-historie.origo.no/-/image/show/2335630_enda-en-sjoebuss[død lenke] Enda en “sjøbuss”
  13. ^ M/S «Nesna»
  14. ^ Nordenfjeldskes sjøbuss Skule Jarl
  15. ^ Helgin
  16. ^ Veslefrikk
  17. ^ MS Midthordland – en ekte sjøbuss ![død lenke]
  18. ^ Hvor ble båtene av? s. 21-22
  19. ^ 1954 MS DYRØY
  20. ^ Gamle Dampen, s. 99
  21. ^ Gamle Dampen, s. 100
  22. ^ Gamle Dampen, s. 101
  23. ^ Hvor ble båtene av? s. 25

Litteratur rediger