Silén eller silen er i gresk mytologi (i flertall seilenoi, sileni eller silener) en kåt naturdemon eller eldre satyr med hestehale og halvt dyrisk ansikt. Den ble framstilt som mer interessert i vin enn nymfer og er ofte avbildet på klassiske greske vaser. Silenene var del av følget til den greske vinguden Dionysos, sammen med satyrene.[1] Deres anfører ble kalt Silenos, den eldste satyren, drukkenskapens gud og Dionysos' læremester. Han ble gjerne avbildet som en gammel, skallet, skjeggete, feit og alltid drukken, men samtidig vis mann.[1] Silenos var et særlig hyppig motiv i barokken.[1]

«Borghese-vasen», et stort kratér i marmor fra det første århundret før Kristus, er dekorert med blant annet to silen-hoder der håndtaket var tidligere. Hagemonumentet er nå utstilt i Louvre-museet i Paris.

Silenene oppstod trolig som en folkelig figur fra dypt inne i skogene med ørene, og tidvis også halen og beina, til en hest.[2] Som flertallsvesener var silener uregjerlige, halvdyriske vesener, avledet fra sky skogsdemoner, og beslektet med nymfer, satyrer og kentaurer. Senere ble silener de fordrukne tilhengerne til Dionysos, vanligvis framstil som småkåte, skallete og feite med tykke lepper og brakknese, men med menneskelige bein. Enda senere gikk flertallsutgaven sileni ut av bruk og de eneste henvisninger var til et enkeltindivid ved navn Silenos, læreren og den trofaste følgesvennen til Dionysos.[3] I de bevarte fragmenter fra andre satyrspill, fungerte Silenos som leder av et kor av satyrer. Generelt virker han som en godt likt mytologisk figur hos grekerne, og de mange mindre fortellingene om ham hvor han framstilles som en jovial, gammel mann synes å ha vært muntrasjoner. Hans tre sønner, Maron, Astraios og Leneos var hovedsakelig en mangfoldiggjøring av guden selv, på lik linje med flertallsformen seilenoi eller sileni.[4]

Se også rediger

Referanser rediger

  1. ^ a b c R. Broby-Johansen: Kunstordbok (Tiden norsk forlag, 1970)
  2. ^ The Oxford Classical Dictionary
  3. ^ Karl Kerenyi [1951] (1980): The Gods of the Greeks, Thames & Hudson, side 177
  4. ^ «Seilenos», Theoi.com