Senjens Nikkelverk
Senjens Nikkelverk er et tidligere gruveverk på Senja i Troms, som var i drift i 14 år (1872–1886), og som nå ligger igjen som et kulturminne på stedet.
| Senjens Nikkelverk | |||
|---|---|---|---|
| Land |  Norge | ||
 Senjens Nikkelverk 69°24′45″N 17°08′57″Ø | |||
Nikkelverket ble bygget opp og drevet av Vivian & Sons[1], et walisisk foretak, etter at Eilert Brox fant nikkelmalm på gården sin i 1869. Etter datidens målestokk var det et av Norges største og mest moderne bergverk, som på det meste hadde 430 sysselsatte arbeidere. Nesten hele arbeidsstyrken var innflyttere, for det meste svensker og kvener; og mange kom fra den nedlagte gruven i Kåfjord. Som vanlig er ved gruvedrift, bygde bedriften opp et helt samfunn fra grunnen; og det ble reist mer enn 50 bygninger, som i tillegg til driftsbygningene inkluderte bl.a bolig til arbeidere og ingeniører, butikk, kirke, skole, bakeri og arrest.
Da det ble klart at driften ikke lenger kunne fortsette, demonterte firmaet maskiner, utstyr og andre eiendeler av verdi for dem, tok det med seg og dro. På et konsentrert lite område nede på neset, finnes det likevel mye gjenværende bygninger og lignede. Her er dagbrudd med to stoller, murer etter skeidehus, røstehus, smeltehytte og mange bolighus. Synlig er også jernbanetraséen, steinkaien og slaggfyllingen. Ved gruven finner man steinhalder og transportvei.
I tilknytning til gruvedriften ble et vanndrevet elektrisitetsverk bygget i 1882.[2][3] Dette vannkraftverk ble satt i drift samme høst som Edison Electric Illumenating Company 257 Pearl Street på Manhattan i New York. Anlegget var på 6,5 kW og energien ble kun brukt til belysning. Dette var det første vannkraftverket i Europa og muligens i verden.[2]
Referanser rediger
- ^ [en:Vivian & Sons]
- ^ a b [1] Ann Christin Bøeng og Magne Holstad: Fakta om energi - Utviklingen i energibruk i Norge Statistisk sentralbyrå, 21. mars 2013. ISBN 978-82-537-8596-7
- ^ «Vasskrafta.no: Dei første vasskraftverka».
Kilder rediger
- Berg kommune - Nikkelverket i Hamn Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine.