Semelparitet og iteroparitet
Semelparitet og iteroparitet er begreper innenfor økologi og evolusjonsteori som brukes om reproduksjonsstrategien til organismer. En semelpar organisme kjennetegnes av at den kun har en reproduksjonshendelse, mens en iteropar organisme har flere reproduksjonssykluser gjennom livet. Innenfor botanikken brukes også begrepene monokarpi og polykarpi.
I ekte semelpare populasjoner er død etter reproduksjon et ledd i organismens livshistorieteori, og man kan snakke om «programmert død» Hos iteropare organismer hender det at organismer dør etter første reproduksjon, men da er dette ikke felles for alle i populasjonen og er resultatet av økologisk tilfeldighet heller enn en konsekvens av evolusjon.
Evolusjon av slike strategier avspeiler de ulike artenes tilpasning til sitt miljø og er løsninger på problemet med å fordele ressurser mellom overlevelse og reproduksjon. Det er normalt en konflikt mellom disse to sentrale økologiske parametrene: økte ressurser til reproduksjon går på bekostning av ressurser til overlevelse. Semelparitet representerer et ytterpunkt; alle ressurser settes inn på den første reproduksjonshendelsen slik at overlevelse etterpå normalt er umulig.
Eksempler på semelpare planter er de ettårige som vårskrinneblom og vassarve, flere toårige som revebjelle og filtkongslys og noen flerårige som agave og noen bambusarter. Mange virvelløse dyr er semelpare, f.eks. mange insekter, edderkoppdyr og noen bløtdyr, men strategien finnes også blant virveldyr; et berømt eksempel er stillehavslaks. Det er en sammenheng mellom livslengde og semelparitet/iteroparitet: semelparitet er sjeldnere hos lengelevende organismer. Det finnes naturligvis unntak fra dette som de nevnte bambus, agave og stillehavslaks, men også blant insekter finnes avvikende strategier. Et berømt eksempel er de periodiske artene av sangsikader.
Litteratur
rediger- Begon, M., C.R. Townsend og J.L. Harper (2005). Ecology: From Individuals to Ecosystems (4 utg.). Oxford: Wiley-Blackwell. ISBN 978-1-4051-1117-1.