Ved selvinkriminering bidrar en som er mistenkt eller siktet for en kriminell handling til sin egen domfellelse ved for eksempel å avgi en forklaring eller gi tilgang til andre beviser som kan være nødvendige for en senere domfellelse.

Vern mot selvinkriminering rediger

Vernet mot selvinkriminering beskytter mot at man tvinges til å bidra til egen domfellelse gjennom vitnemål eller erkjennelse av skyld. Kjernen i vernet er at en i en avhørssituasjon ikke kan tvinges til å forklare seg og dermed bidra til sin egen domfellelse.[1]

USA rediger

Prinsippet om at en som er mistenkt eller siktet for en kriminell handling, ikke har plikt til å forklare seg, og dermed oppgi «selvinkriminerende» informasjon, har lenge vært en del av det vi oppfatter som sentrale menneskerettigheter. Allerede i 1789 ble prinsippet tatt med i USAs grunnlov som det 5. punktet i Bill of Rights. (Uttrykket plead the fifth brukes når en person ikke vil besvare spørsmål under avhør, fordi svaret vil (muligens) være selvinkriminerende.)

Norge rediger

Etter straffeprosessloven paragraf 90 har den siktede ikke noen plikt til å forklare seg. Etter paragraf 123 kan vitner nekte å svare på noen spørsmål som vil kunne utsette dem selv for straffeforfølgelse. Den europeiske menneskerettskonvensjonen artikkel 6 og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 14 tar opp betydningen av vernet mot selvinkriminering.

Referanser rediger

  1. ^ «Kap. 12-5 i NOU 2009: 09». Justis- og politidepartementet.