Sedelighet
Sedelighet er et begrep som betegner en moralsk, anstendig, ærbar livsførsel og tenkemåte. Betegnelsen har sammenheng med sed som i denne sammenhengen refererer til en nedarvet og tradisjonell norm i et samfunn, et miljø eller en gruppe. Hva som er sed og hva som er used fremkommer gjennom konsensus. Sedelighetsnormer dreier seg i dag først og fremst om normer for seksualmoral.
I filosofien er sedelighet (av Hegel) definert som «virkeliggjørelsen av det gode som en høyere enhet av den objektive rett og den subjektive moralitet i familie, samfunn og stat».
Sedelighet og usedelighet rediger
Sedelighet kan ses i sammenheng med begrepet usedelighet som innebærer en livsførsel og tenkning som krenker eller strider mot alment gjeldende anstendighet, norm, kjønnsmoral, ansett som umoralsk livsførsel, noe som bryter med det tilvante, det alment aksepterte, med gjeldende seksualmoral og sømmelighet i det seksuelle og som kan betraktes som utuktig, uanstendig og usømmelig.
Sedelighet har, som sosialt begrep, et innhold og rammer som til dels er usynlige i form av normer, til dels nedfelt i lovbestemmelser, lokale forordninger, bibelske tekster og bud og i ytre, omforente rammer for et borgerlig liv. Den kan implisere regler for tenke- og adferdsmåter som ikke alle individer uten videre behersker, er i stand til eller ønsker å følge. Den gjeldende norm er ikke internalisert. Sedelighetsbetraktninger vil derfor variere over tid, med kjønns-, gruppe- eller klassetilhørighet, mellom regioner og lokalsamfunn, mellom trossamfunn og nasjoner, og også fra individ til individ.
Sedelighet i norsk lov rediger
På 1600-tallet kom en rekke lover og vedtekter i Norge som hadde til hensikt å beskytte sedeligheten. Blant annet skulle samfunnets støtter beskyttes fra usedelighet, for eksempel i form av kvinner som førte et løsaktig og lettferdig levnet. Begrep som skjøge, gemen hore, løsekone, løsaktig kvinne, løsferdig kvinne, horkvinne, ublu kvinne, løslevende kvinne, til forskjell fra dannekvinne (dannet kvinne), bidro til å sette en grense mellom de sedelige og usedelige.
Det ble innført nye lovbestemmelser vedrørende sedelighetsforbrytelser som på denne tiden ble betraktet som brudd på religiøse plikter og Guds lov. I større grad enn for mange andre forbrytelser gjaldt det også for den verdslige makt å regulere undersåttenes seksuelle adferd for å avverge Guds fortørnelse og vrede. Gjennom lovverket søkte myndighetene, kongemakten og kirken, snarere å verne om samfunnsmoralen enn om enkeltmennesket.
I Christian IVs Norske Lov understrekes det at almuen ikke må fortørne Gud med onde gjerninger og dermed forårsake Guds hevn og vrede i form av pest, krig og ulykker. Det religiøse elementet i lovgivningen ble også utnyttet i et forsøk på å heve almuens moral i retning bibelske idealer for samlivet mellom menn og kvinner. Lovene fra 1600-tallet medførte utvidet kriminalisering og skjerpede straffebestemmelser.
Frem til 2000 definerte straffelovens kapittel 19 såkalte sedelighetsforbrytelser, bl.a. forskjellige former for utukt. Fra august 2008 brukes betegnelsen seksuallovbrudd og omtales nå i straffelovens kapittel 26. Dagens bestemmelser er først og fremst motivert ut fra hensynet til den enkeltes, individuelle rett til å bestemme over sin egen seksualitet. Deler av lovbestemmelsene motiveres også ut fra hensynet til den alminnelige seksualmoral i samfunnet. Eksempler på det siste er seksuell omgang mellom voksne, nærbeslektede personer (incest), utnyttelse av andres ervervsmessige utukt (hallikvirksomhet) og kjøp av seksuelle tjenester.