Åpne hovedmenyen

Sedelighetsdebatten

norske debatter rundt seksualmoral og sedelighet

Sedelighetsdebatten er navnet på flere norske debatter rundt seksualmoral og sedelighet. De største ble avholdt på 1880- og 1950-tallet, men hadde sine konkurrenter, kanskje spesielt i debatten rundt målsaken.

På 1880-tallet var spesielt kunstnermiljøet og aktivister innen kvinnesaken, opptatt av begrepet likestilling mellom kjønnene og muligheten for fri omgang. Begge konsept var radikalt forskjellig fra borgerskapets århundrelange ide om at familien var samfunnets hjørnesten. Den hadde ulmet en tid, men da Henrik Ibsen lanserte sin Nora i Et Dukkehjem (1879), med sin uregjerlige og individuelle opptreden, Samfunnets Støtter (1877), med kvinnen som dominerende, og en annerledes Fru Alving i Gengangere (1881), ja, da ble det virkelig debatt. Arne Garborg var noe negativ til Ibsens fremlegg, men han funderte også, i sin Mannfolk (1886) på hvorfor det skulle være mannen, og ikke andre, som satt med makt og oversikt i en familie og samfunnet ellers. Han mistet da jobben som statsrevisor.

Albertine hos Politilegen, av Christian Krohg, 1886-1887

Debatten fortsatte, inspirert av boken Christianiabohemen av Hans Jæger og boken om sypiken Albertine (1886) av Christian Krohg. Sistnevnte malte også, i sakens anledning, maleriet Albertine hos Politilegen. Andre nyttet også høvet til å publisere litt, blant annet Bjørnstjerne Bjørnson, som i sin En Handske (1883), skildret en mann som nettopp skulle være avholden før ekteskapet; altså hadde debatten i noe grad, endret hans syn i disse saker.

Amalie Skram lanserer i boka Lucie (1888), Lucie som var usikker på dette med aktivitet før giftermålet. Jonas Lie var i favør av kvinnenes selvstendighet o.s.v., og noe av dette forårsaket splittelse mellom ham og nevnte Bjørnson (men, det var før Bjørnson snudde). Tilsist kan nevnes Alexander Kielland som skrev om tjenestepiken som ble utsatt for familiefaren, herr Garman & Worse, en dramatisk fremstilling på den tiden.

Rettsvesenets forskrift om den bimånedlige tvungne legekontroll og visitas for prostituerte ble lagt bort i 1888, men dannet også en basis for denne debatten.

Det ble ellers avholdt et møte i Det Norske Studentersamfund i Kristiania, der problematikken ble lansert som en «privatsak» mellom de involverte (kvinne og mann), at kvinnesakskvinnene stilte for store krav til menns sedelighet. Kvinnelegen Oscar Nissen anslo ti prosent av kvinnene som kjønnsdriftige, og utledet derved at de hadde meget lettere for å være sedelige. En opprørt Norsk Kvindesagsforening var splittet i sitt syn på et motsvar. Der enkelte (anført av formann Ragna Nielsen) ville avholde protestmøte, mente andre og etterhvert generalforsamlingen, at debatten måtte holdes på et ordentligt nivå. Ny formann ble Anna Bugge.

På 1950-tallet avstedkom Agnar Mykles romaner en debatt, knyttet til utgivelser av tekster der innholdet er uvanlig intimt, eller bare uvanlig. Jens Bjørneboe hadde lignende effekter med sin Uten en Tråd, noe senere.