Sjlisselburg
Sjlisselburg (russisk: Шлиссельбу́рг, tysk: Schlüsselburg, svensk: Nöteborg, finsk: Pähkinälinna) er en by i Leningrad oblast i Russland. Den ligger på stedet hvor elva Neva renner ut fra Ladoga, 35 km øst for St. Petersburg. Fra 1944–1992 var byen kjent som Petrokrepost. Innbyggertall: 12 401 (folketelling 2002).[trenger referanse] Festningen og bysenteret er UNESCO verdensarvsteder.
| Sjlisselburg | |||||
|---|---|---|---|---|---|
_view01.jpg) Oresjek festning | |||||
| |||||
| Land |  Russland | ||||
| Grunnlagt | 1323 (Julian) | ||||
| Postnummer | 187320 | ||||
| Retningsnummer | 81362 | ||||
| Areal | 16 km² | ||||
| Befolkning | 14 763[1] (2017) | ||||
| Bef.tetthet | 922,69 innb./km² | ||||
| Høyde o.h. | 15 meter | ||||
| Nettside | moshlisselburg | ||||
 Sjlisselburg 59°56′42″N 31°02′05″Ø | |||||
.png)
.png)
Tidlig historie rediger
Den første befestningen på stedet skal ha vært anlagt av svenskene under Torgils Knutsson i 1299, men den ble allerede i 1301 tapt til Novgorod. Den russiske festningen ble opprinnelig bygget i 1323 som en trefestning kalt Oresjek (også Orekhov) av storfyrst (Князь–knjaz) Jurij av Moskva (i egenskap av fyrste av Novgorod) på vegne av Republikken Novgorod, for å vokte de nordlige adkomstene til Novgorod og tilgangen til Østersjøen. Festningen ligger på øya Orekhovets, hvis navn kommer av det russiske ordet for nøtter, antagelig fordi det vokste mange hasseltrær på øya. Dette gjenspeiles i navnet på festningen både i det russiske Oresjek («Nøtt»), det svenske Nöteborg, og det finske Pähkinäsaari («Nøtteøya»).
Den 12. august 1323 ble Nöteborgstraktaten undertegnet på Oresjek, en traktat som fastsatte den første kjente grensen mellom Sverige og byrepublikken Novgorod, som etterhvert ble en del av Russland. Etter traktaten ble Oresjek fortsatt liggende under Novgorod. Et steinmonument fra nyere tid, nord for Johanneskirken i festningen, er reist til minne om traktaten.
Under Novgorod rediger
Oresjek under Novgorod ble sete for Narimont, en novgorodisk lydfyrste av litauisk ætt, som i 1333 hadde fått et område omtrent samsvarende dagens Leningrad oblast som arvelig forlening. Narimont og hans sønn Alexander undertrykte innbyggerne så disse allerede i 1337 gjorde opprør med støtte fra Viborg. Året etter inntok den svenske kongen Magnus Eriksson fortet sjøveien under sitt russiske korstog, men tapte det igjen før et år var gått. Fortet var imidlertid stort sett ødelagt før det ble gjenerobret av Novgorod.
Festningen ble gjenoppbygd i stein i 1352 av erkebiskop Vasilij Kalika av Novgorod (1330–1352), som ifølge Novgorods første krønike ble sendt av novgorodene etter at flere russiske og litauiske fyrster ignorerte byens bønn om hjelp til å gjenoppbygge og forsvare fortet.[2] Restene av murene fra 1352 ble utgravd i 1969 og kan ses like nord for Johanneskirken midt i den nåværende festningen.
På slutten av 1400-tallet hadde festningen ti tårn, et citadell og en innebygd kanalhavn. Narimont og hans arvinger hersket over området fram til 1478, da landet ble forent med storfyrstedømmet Moskva etter republikken Novgorods fall.
Svensk stormaktstid rediger
I 1555 beleiret Gustav Vasa fortet i to uker, med en flåte under Jakob Bagges ledelse sammen med landstyrker. Forsøket på å erobre festningen lykkes dog ikke, i likhet med kong Johan IIIs erobringsforsøk i 1581 og 1582.
I mai 1612, under den ingermanlandske krigen, ble festningen inntatt av den svenske hæren under Klas Slang etter en ni måneder lang beleiring. Ved freden i Stolbovo fikk Sverige beholde festningen, som nå fikk det svenske navnet Nöteborg (og på finsk Pähkinälinna), og ble også administrasjonssted for et eget svensk län i området rundt, kalt Nöteborgs län.
Svenskene forsterket den erobrede festningen. Russerne beleiret Nöteborg fra juni til 17. november 1656, men lyktes ikke å erobre den. Under reparasjonene som måtte gjøres etter striden ble det også foretatt tilbygging, deriblant den «svarte rundellen» på sjøsiden.
Arbeidet med befestning på fastlandet måtte avbrytes under den store nordiske krig, da russiske styrker angrep festningen under befal av Boris Sjeremetiev (med den kommende tsaren Peter den store som artillerikaptein). Den svenske befalshaveren, overløytnant G. V. Schlippenbach, forsvarte festningen med cirka 250 mann under ti dagers beskytning fra russerne, som tapte 6000 mann. Den 13. oktober 1702, da antallet forsvarere var nede i 40 mann og festningen var altfor ødelagt, ble svenskene tvunget til å kapitulere.
Under Russland rediger
I 1702, like etter erobringen av festningen fra svenskene, grunnla Peter den store byen på fastlandet vis-à-vis festningsøya. Festningen fikk nå sitt nåværende navn, Sjlisselburg, en transkripsjon av det tyske Schlüsselburg. Navnet, som betyr «nøkkel-festning» på tysk, refererer til Peter den store's oppfatning av festningen som «nøkkelen til Ingermanland».
Da Russlands grense ble flyttet vestover mistet festningen sin betydning som grenseforsvar. Under Det russiske keiserdømmet ble den brukt som et beryktet politisk fengsel, og blant dets berømte fanger var Wilhelm Küchelbecher, Mikhail Bakunin og Walerian Łukasiński som satt der i 38 år. Ivan VI av Russland ble drept i festningen i 1764, og Lenins bror, Aleksandr Uljanov, ble også hengt der. Fengselet ble brent ned under oktoberrevolusjonen i 1917. I 1928 ble det Proletære Revolusjonsmuséet opprettet i den gamle festningen.
Under andre verdenskrig ble byen (ikke festningen) erobret av Tyskland. Gjenerobringen av Sjlisselburg i 1943 av sovjetiske styrker gjenåpnet tilgangen til den beleirede byen Leningrad. Mellom 1944 og 1992 ble bynavnet russifisert til Petrokrepost (direkte oversatt: «Peter's festning»). Sjlisselburg fikk tilbake sitt gamle navn etter Sovjetunionens fall.
Nåtid rediger
De delene av den gamle byen og festningen som fortsatt finnes inngår i UNESCOs verdensarvsliste. Festningen ble sterkt skadet under krigen, men deler, deriblant en del av muren og tre tårn, er blitt restaurert etter 1966. Av festningens ti tårn er det bare seks tilbake (fem russiske og et svensk). Restene av en kirke inne i festningen ble omgjort til et minne over festningens forsvarere. Det er også en mindre samling artilleri fra andre verdenskrig. Ifølge en turistbrosjyre kreves det beskyttelseshjelm for å besøke festningen, på grunn av faren for fallende teglsteiner.
Festningen har vært åsted for en årlig rockkonsert siden 2003.
I byen Sjlisselburg er det ikke mange historiske bygninger tilbake, med unntak av en håndfull kirker fra 1700-tallet. Det kanskje mest bemerkelsesverdige landemerket er Ladogakanalen, som ble påbegynt etter ordre fra Peter I i 1719 og fullført under oppsyn av feltmarskalk Burkhard Christoph von Münnich tolv år senere. Kanalen er over 100 km lang. Granittslusene i kanalen er fra 1836. Det finnes også et skipsverft i byen.
Referanser rediger
- ^ http://www.gks.ru/free_doc/doc_2017/bul_dr/mun_obr2017.rar.
- ^ Arsenii Nikolaevich Nasonov, red., Novgorodskaia Pervaia Letopis: Starshego i Mladshego Izvodov (Moskva og Leningrad, 1950), s. 100; Michael C. Paul, "Secular Power and the Archbishops of Novgorod Before the Muscovite Conquest," Kritika: Explorations in Russian and Eurasian History 8, No. 2, s. 237, 249.
Eksterne lenker rediger
- Offisielt nettsted
- (en) Schlüsselburg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Bilder og historie fra festningen
