Sannhetsnærhet
Sannhetsnærhet (etter tysk Wahrheitsnähe; engelsk: verisimilitude eller truthlikeness [av latin veritas = eng. truth = «sannhet» og lat. similis = eng. like = «lignende»]) betegner i Karl Poppers vitenskapsteori et relativt mål på hvor «nær» sannheten en vitenskapelig teori ligger (i sammenligning med motstridende teorier), eller på hvor «tilnærmet sann» den er.
Problemet rediger
Det er åpenbart at man av to motstridende teorier bør foretrekke den som er sann. Ifølge den kritiske rasjonalismen kan man imidlertid aldri vite sikkert om våre vitenskapelige teorier er sanne. Antagelig er de fleste av teoriene våre teknisk sett usanne, siden fremtidige oppdagelser vil føre til forbedringer i vår forståelse. Dette fører til den paradoksale situasjonen at vitenskapsfolk må velge mellom to (eller flere) teorier som de antar er usanne.
Popper påpeker at en usann teori likevel kan være ytterst nyttig, nemlig hvis den ligger «så nær opptil» sannheten at den kan forklare og forutsi fenomenene rundt oss. Således vet vi f.eks. at Newtons mekanikk er usann (siden den ble motbevist gjennom Einsteins relativitetsteori), men kan likevel bruke den i dagliglivet fordi dens forutsigelser er tilstrekkelig presise for de aller fleste av våre formål. Einsteins teori kan i sin tur godt være sann, men det kan like gjerne tenkes at den i fremtiden må erstattes med en annen teori, som gir enda mer presise prediksjoner.
Poppers løsning rediger
Når man må velge mellom to teorier som er usanne, bør man ifølge Popper foretrekke den teorien som er «nærmere» sannheten. Selv om vi i dag vet at Newtons teori er usann, er den etter denne oppfatningen en bedre teori enn Keplers teori, som igjen er en bedre teori enn Kopernikus’ teori. Skriver man V(N) for «sannhetsnærheten av Ns teori», så kan man ifølge Popper sette opp følgende ulikhet:
- V(Einstein) > V(Newton) > V(Kepler) > V(Kopernikus) > V(Ptolemaios)
Dette betyr at man har rasjonelle grunner til å foretrekke noen teorier fremfor andre, selv om man ikke med sikkerhet kan si at de foretrukne teoriene er sanne. Teorier med en større sannhetsnærhet representerer en bedre tilnærmelse til sannheten. Dette er til en viss grad objektivt målbart ved å sammenligne en teoris prediksjoner med empiriske målinger: Det numeriske avviket mellom teoretiske forutsigelser og empiriske målinger er mindre for Keplers teori enn for Copernicus’ teori, altså er Keplers teori bedre.
En slik estimering av sannhetsnærheten er alltid befengt med usikkerhet – den kan aldri være sikrere enn de empiriske observasjonene. I lys av nye oppdagelser kan dermed også våre oppfatninger av ulike teoriers sannhetsnærhet måtte endres. Sannhetsnærhet er også nødvendigvis et relativt mål, dvs. kan bare angis for en teori i forhold til andre teorier. Et absolutt mål på sannhetsnærhet ville jo forutsette at sannheten er kjent, noe den nettopp ikke er.
Formalisering rediger
Selv om sannhetsnærhet er plausibel som konsept, betyr ikke det nødvendigvis at den er enkel å formalisere (dvs. å beskrive gjennom en matematisk formel). Popper og flere andre har forsøkt dette, men ingen av de forslåtte formaliseringene er generelt akseptert. Feltet er fremdeles gjenstand for forskning.
Se også rediger
Kilder rediger
- D. Miller (1974). «Popper's Qualitative Theory of Verisimilitude». British Journal for the Philosophy of Science. 25: 166–177. doi:10.1093/bjps/25.2.166.
- D. Miller (1994). Critical Rationalism: A Restatement and Defence. Chicago: Open Court. kap. 10.
- I. Niiniluoto (1998). «Verisimilitude: The Third Period». British Journal for the Philosophy of Science. 49: 1–29. doi:10.1093/bjps/49.1.1.
- K.R. Popper (1963). Conjectures and Refutations. London: Routledge. kap. 10 og addenda 3–7.
- K.R. Popper (1972). Objective Knowledge. Oxford: Clarendon. kap. 2, avsn. 8–11; og app. 2, avsn. 4.
- K.R. Popper (1976). «A Note on Verisimilitude». British Journal for the Philosophy of Science. 27: 147–159. doi:10.1093/bjps/27.2.147.
- K.R. Popper (1982). Logik der Forschung (7 utg.). Tübingen: Mohr-Siebeck. Anhang *XV.
- P. Tichý (1974). «On Popper's Definitions of Verisimilitude». British Journal for the Philosophy of Science. 25: 155–160. doi:10.1093/bjps/25.2.155.