Sankt Oles grunner

Sankt Oles grunner er et område mellom Kleiva og Vågen i Stavanger.

Mellom Utstein klosters eiendommer på 1600- og 1700-tallet er det en del tomter i Stavanger, som ble regnskapsført under navnet sankt Oles grunner. Etter reformasjonen var Utstein klosters gods eid av kongen. I 1665 solgte kongen Utstein klosters gods sammen med sankt Oles klosters grunner. Eiendommene fulgte samlet med klostergodset til 1799. 14. januar 1799 solgte eieren av Ustein kloster Johan Garmann sankt Oles grunner i Stavanger til Peder Klow. Sankt Oles grunner skilte da lag med resten av klostergodset og ble en samling av eiendommer eid av personer i Stavanger. Grunneieren fikk en årlig avgift – grunnleie – som en kan sammenlikne med dagens festeavgift.

Det var 25 eiendommer som hørte til sankt Oles grunner like etter 1633, 23 i 1719, 37 i 1766, 34 i 1799 og 23 midt på 1800-tallet. Økningen skyldes at større eiendommer har blitt delt opp for å få plass til flere hus, eller at flere på hver eiendom har delt på utgiftene med grunnleien. Den senere reduksjonen kan komme av at eierne etter hvert har solgt rettene til grunnleien. Det ble innkrevd grunnleie av sankt Oles grunner så seint som i 1937 – av Bekkegata 2 og Øvre Strandgate 22.

Hvem som eide Sankt Oles grunner før reformasjonen er uvisst, men det har trolig vært et godssamlingen fra middelalderen. Den kan ha tilhørt et prebende knyttet til Olavsstuka i Domkirken eller Olavsklosteret i Stavanger.

Kilder

• Bærheim, Anders: "Fra Olavsbrønnen til ”Sinklegaards Hauge”. Dreyermappen, 1957.
• Rygh, Sigurd: "Grundeleie-forhold i indre deler av Stavanger 1600-1850". Stavanger, 1974.
• Rygh, Sigurd: "Kleven og Torget". Stavanger, 1991.
• Kvitrud, Arne: Hvor lå Olavsklosteret i Stavanger, Ætt og heim, Lokalhistorisk årbok for Rogaland, 2006.