Sankin kōtai

Sankin kōtai (japansk: 参勤交代, Sankin kōtai «regelmessig nærvær») var en form for administrativt regelverk i Edoperioden i Japan.

Et reiseselskap

En daimyō gyōretsu

Regelverket

Regelverkets hensikt var å kontrollere Japans lensherrer (大名, daimyō) og deres forehavender. Borgerkrigen i Sengokuperioden hadde oppsplintret landet og redusert shōgunens makt vesentlig. Landet var nå delt i frittstående lensområder (藩, han) som ble styrt av en daimyō.

De sentrale innslagene i regelverket var:

• Regelmessig nærvær

Hver daimyō skulle tilbringe en tidsperiode (som regel minst noen måneder) i shogunens hovedstad Edo.

• Doble residenser

Hver daimyō skulle også ha en egen residens i Edo foruten den i sitt hjemlen. Hans familie var tvunget til permanent boende i Edoresidensen (1) for å slik kunna benyttes av shogunen som pressmiddel.

• Regelmessig visittreise

Ved hver visittreise (kalt 大名行列 daimyō gyōretsu) en daimyō gjorde til og fra Edo skulle et antall av hans samuraier følge med, antallet var avhengig av lenets størrelse. Disse samuraier kunne ved behov også benyttes av shogunen.

Ved disse regler hadde shogunen i stort total kontroll over alle lensherrer, reglene innebar i praksis store kostnader for lensherrene og krevde meget av deres tid.

Historie

På 1500-tallet ble det innrettet forleninger (藩, han) av Toyotomi Hideyoshi under ledelse av en daimyō som hadde avgitt et troskapsløfte til shogunen.

I slutten av Ashikagaperioden etter Ouninkrigen årene 1467 til 1477 hadde imidlertid shogunatet for det aller meste helt mistet sin makt, og Ashikagaperioden gikk over i Sengokuperioden. Først i 1603 lykkedes det Tokugawa Ieyasu, den første shogunen av Tokugawaklanen, å gjenopprette makten og gjenforene landet. Samtidig ble Sankin kōtai innført som praksis og byggingen av Gokaido (datidens fem store ferdselsleder) ble påbegynt der Tōkaidōen mellom Kyoto og Edo ble den mest benyttede veien.

I 1634 ble praksisen opphøyet til log (2) av hans etterkommer Tokugawa Ietsuna, den tredje shogunen. Loven skulle ble gjeldende hent frem til 1862 kort før Meijirestaurasjonen.

Visittreisene bidro til at shukubaer (rasteplasser) langs ferdselsveiene sakte vokste frem til små byer.

Personer og hendelser under visittreisene ble også en inspirasjonskilde for datidens kultur, og mange motiv og hendelser ble til kunstverk i Ukiyo-e-sjangeren og til skuespill innen Kabuki- og Bunrakuteateret.

Litteratur

• Jansen, Marius B (2002). The Making of Modern Japan. Cambridge, Massachusetts: Harvard University Press. ISBN 0-674-00991-6. 
• Constantine Nomikos Vaporis (2008). Tour of Duty: Samurai, Military Service in Edo, and the Culture of Early Modern Japan. Univ of Hawaii. ISBN 978-0824834708