Sangen om Solveig

«Sangen om Solveig» er en skillingsvise fra 1868, som handler om et ungt kjærestepar som skulle gå over fjellet fra Røros til Tydal. På fjellet ble de overrasket av storm og snø og Solveig, som fra før av hadde dårlig helse, frøs ihjel. Kjæresten overlevde, og det var han som senere skrev visa om Solveig, forteller Per Johan Skjærstad som bakgrunnstoff til platen hvor sangen er innspilt: Frem fra Glemselen kap. 4 med Helge Borglund

Teksten

1. Solveig, å Solveig som kinnene blekner, Solveig som var så bedårende søt.
   Solveig, å Solveig si hvorfor du segner, Solveig du tenker vel ei på å dø.
2. Solveig, å Solveig kan du ei mer huske, sommerdagskvelden du ga meg ditt ja,
   der under trærnes grener og busker, banket to hjerter mot fremtiden glad.
3. Solveig, å Solveig kan du ei mer huske, hver gang du lenet deg inn mot min barm.
   Du var så mild, så god og så kjærlig, tok meg om halsen med englebløt arm.
4. Solveig, å Solveig hun kan ei mer tale, Solveig er død, hun har vandret til Gud.
   Herre si hvorfor lot du dette befale, Herre si hvorfor tok du min brud.