Samveldets trans-antarktiske ekspedisjon
Samveldets trans-antarktiske ekspedisjon 1955–58 (Commonwealth Trans-Antarctic Expedition, CTAE) var den første ekspedisjonen som krysset det antarktiske kontinent via Sørpolen. Ekspedisjonen var et privat foretak, men mottok støtte fra myndighetene i Storbritannia, New Zealand, USA, Australia og Sør-Afrika. Den ble ledet av den britiske utforskeren Vivian Fuchs, mens Edmund Hillary ledet den newzealandske støttegruppen på rosshavssiden. Det var den første ekspedisjonen over land som nådde Sørpolen siden Amundsen og Scott i 1911/12.
.JPG)
Fuchs ble adlet for sin bragd. Den neste vellykkede kryssingen av Antarktis ble ikke gjennomført før i 1981 av Ranulph Fiennes.
Forberedelser rediger
Forberedelsene til ekspedisjonen begynte i London i 1955. Den australske sommeren 1955–56 seilte Fuchs med en fortropp fra London til Antarktis i den kanadiske selfangstskuta «Theron» for å etablere en leir nær Vahselbukta i Weddellhavet. Shackleton Base skulle være utgangspunkt for den trans-antarktiske ekspedisjonen. «Theron» ble i likhet med sine forgjengere i dette farvannet, Shackletons «Endurance» og Filchners «Deutschland», innefrosset i isen. Til tross for at skuta ble påført betydelige skader, var hun i stand til å komme løs for egen maskin ved hjelp av Auster Antarctic-sjøflyet som viste vei ut av isen. I begynnelsen av 1956 seilte Fuchs tilbake til London, mens åtte mann ble igjen og overvintret på Shackleton Base.
De åtte medlemmene av fortroppen ble ledet av Kenneth Blaiklock og ble etterlatt på isen med kun telt og en pakkasse som beskyttelse. Mesteparten av forsyningene ble lagt igjen på sjøisen om lag tre kilometer unna plassen der basen skulle etableres. Deres første oppgave var å frakte alle disse forsyningene fra isen og bygge et permanent tilfluktssted for den forestående vinteren. Straks noe mat og parafin hadde blitt fraktet opp og hundene var trygt tjoret ved basen startet byggingen av en hytte. Dette viste seg å være mye vanskeligere enn de hadde forestilt seg – ikke bare var det utilstrekkelig med åtte mann for å gjennomføre de tunge oppgavene uten for store anstrengelser, men klimaet ved Shackelton Base var også kaldere og mer vindfullt enn det de hadde forventet. Da reisverket til hytta var satt opp, plasserte de kassene med tak og veggpanel rundt bygget. Da ble de overrumplet av en snøstorm som varte i over en uke. Temperaturen falt til –20°C og det føyket så mye at de ikke maktet å arbeide utendørs. De søkte ly i pakkassa og sov i teltene som stadig sto i fare for å bli begravd i fokksnø. Da vinden omsider løyet hadde alle de store trekassene med panel blitt dekket av et tykt snølag og hytta var fylt med snø. Sjøisen hadde brutt opp og forsvunnet med resten av forsyningene, inkludert mat, drivstoff, et par hytter og en traktor.
Mennene forsøkte å berge kassene ved å grave tunneler i snøen. Disse tunnelene viste seg å være velegnet som hundehus og beskyttet hundene mot den uventet harde vinteren ved Shackleton Base. Gruppen på åtte klarte seg gjennom en anstrengende vinter, og var i relativt god form da våren kom. De var i stand til å fullføre byggingen av hytta, som hadde et hull i taket fordi en del av takpanelet aldri ble funnet.
De maktet å gjennomføre noen turer for å fange seler til hundene og finne en egnet rute sørover. De benyttet hunder og Weasel-traktoren, mens Sno-Caten de hadde med ikke ville fungere skikkelig.
Gjennomføring rediger
I desember 1956 var Fuchs tilbake ved Shackleton Base med det danske polarfartøyet «Magga Dan» og ytterligere forsyninger. Sommeren 1956–57 ble benyttet til å konsolidere basen og etablere den mindre South Ice-basen på innlandsisen om lag 480 kilometer lenger sør.
Etter å ha tilbrakt vinteren 1957 ved Shackleton Base, startet Fuchs den transantarktiske ferden i november 1957 med en gruppe på 12 mann og seks beltekjøretøyer: tre Sno-Cater, to Weaseler og en spesialtilpasset Muskeg traktor. Under ekspedisjonen hadde gruppen også i oppdrag å utføre vitenskapelige oppgaver, blant annet seismiske undersøkelser og gravimetriske målinger.
Parallelt med aktiviteten ved Shackleton Base etablerte Edmund Hillarys gruppe Scott Base, Fuchs' endelige mål, ved McMurdo-sundet på den andre siden av kontinentet. Ved hjelp av tre ombygde Massey Ferguson TE20 traktorer[1] og en Weasel hadde en gruppe på fire mann, med Hillary som leder, oppgaven med å finne en rute op Skeltonbreen og videre over Polarplatået mot Sørpolen. Det ble lagt ut en rekke depoter med forsyninger til Fuchs. Det ble også gjennomført geologiske undersøkelser i områdene rundt Rosshavet og i Victoria Land.
Opprinnelig var det ikke meningen at Hillary skulle fortsette helt fram til Sørpolen, men da han hadde fullført depotleggingen så han muligheten for å nå dit før Fuchs. Han nådde polen, der den ameriakanske Amundsen-Scott South Pole Station nylig var blitt etablert, den 3. januar 1958. Hillarys gruppe var den tredje som nådde Sørpolen over land (etter Amundsen i 1911 og Scott i 1912), og markerte også første gang kjøretøy ble benyttet for å nå Sørpolen.
Fuchs' gruppe ankom Sørpolen fra motsatt retning et par uker senere, 19. januar 1958. Fuchs fortsatte langs ruten Hillary hadde staket ut, mens Hillary ble fløyet tilbake til Scott Base i et ameriskansk fly. Senere ble han fløyet ut og fulgte Fuchs på den siste biten av polkryssingen. De ankom omsider Scott Base 2. mars 1958 etter å ha tilbakelagt 3 473 kilometer i løpet av 99 dager. Noen dager senere forlot ekspedisjonsmedlemmene Antarktis, og seilte med HMNZS «Endeavour» til New Zealand.
Selv om store mengder forsyninger ble fraktet over isen, var begge gruppene utstyrt med småfly og gjorde utstrakt bruk av disse til rekognosering og depotutlegging. I tillegg mottok ekspedisjonen støtte fra amerikansk personell som var stasjonert i Antarktis. Begge gruppene hadde dessuten med seg sledehunder som ble benyttet på feltekspedisjoner og utgjorde en reserveløsning i tilfelle beltekjøretøyene skulle feile. Hundene ble imidlerid ikke med helt til Sørpolen. I desember 1957 fløy fem mann fra ekspedisjonen et av flyene, en de Havilland Canada Otter, på en elleve timer lang non-stop flygning på tvers av det antarktiske kontinentet, mer eller mindre etter samme rute som Fuchs' ekspedisjonsgruppe.
Se også rediger
Litteratur rediger
- Fuchs, Vivian og Hillary, Edmund (1958): The Crossing of Antarctica, The Commonwealth Trans-Antarctic Expedition 1955-58, Cassell, London
- Hillary, Edmund (1961): No Latitude for Error, Hodder & Stoughton, London
- Antarctic - A News Bulletin, v1. No. 8., s. 184-189, New Zealand Antarctic Society, desember 1957
