«Endurance» var en tremastet skonnertbark. Skipet ble bygd ved Framnæs Mekaniske Værksted i Sandefjord i 1912. «Endurance» var ekspedisjonsskipet til Ernest Shackleton under hans transantarktiske ekspedisjon i 1914. Skipet ble 21. november 1915 senket av pakkis i Weddellhavet i Antarktis. Vraket ble funnet i 2022 på 3 000 meters dyp.[1]

«Endurance»
Karriere
LandStorbritannia
FlaggstatDet forente kongerike Storbritannia og Irland
SkipstypeSeilskute
IMO1136698
KlasseTremastet skonnertbark
Bygget1912 ved Framnæs Mekaniske Værksted
Sjøsatt17. desember 1912
SkjebneSenket av pakkis 21. november 1915
Tekniske data
Deplasement350 tonn
Lengde44±1 meter
Bredde7,6±0,1 meter
Framdrift350 hk motor drevet på kull og seil
Hastighet10,2 knop
Mannskap28

Bygging av skipet

rediger

Skipet ble tegnet av Ole Aanderud Larsen og bygd ved Framnæs Mekaniske Værksted i Sandefjord i sjøsatt 17. desember 1912. Skipet ble bygd under ledelse av skipsbygger Christian Jacobsen.

Skipet ble opprinnelig døpt «Polaris» og var konstruert for seilaser i polare forvann med lettere pakkis. Skipet var ikke konstruert for opphold i ismasser med stort trykk. Skipet var bygd i eik og edelgran. Lengden på skipet var 44 meter (144 fot), 7,6 meter bred (25 fot) og veide 350 tonn. I tillegg til seil hadde «Endurance» en kullfyrt dampmaskin på 350 hk, som oppnådde en toppfart på 10,2 knop (19 km/t).

Eierskap

rediger

«Endurance» ble bygd for Adrien de Gerlache og Lars Christensen, som hadde planer om å frakte turister til polare strøk for jakt på isbjørn. Økonomiske problemer gjorde at de Gerlache trakk seg fra prosjektet og Christensen solgte skipet til Ernest Shackleton for 11 600 britiske pund, som var mindre enn byggekostnaden. Shackleton omdøpte skipet til «Endurance» etter Shackletonfamilies motto «Fortitudine vincimus» (engelsk: By endurance we conquer).

Siste reise

rediger

Shackleton seilte ikke med «Endurance» fra Plymouth, England 6. august 1914 da skipet satte kurs for Buenos Aires, Argentina under kaptein Frank Worsleys kommando, men mønstret på der sammen med andre mannskaper. Kryssingen av Atlanterhavet var den første store seilasen for skipet og turen over tok mer enn to måneder.

26. oktober 1914 seilte skipet fra Buenos Aires til siste havn før Antarktis, hvalfangststasjonen Grytviken på øya Sør-Georgia, hvor skipet ankom 5. november. 5. desember seilte skipet fra Grytviken i retning sørlige del av Weddellhavet.

To dager etter avgangen fra Sør-Georgia møtte «Endurance» pakkis og fremdriften gikk ned. I ukevis fulgte «Endurance» havstrømmene i pakkisen og la bak seg under 45 km pr dag. 15. januar 1915 var «Endurance» 320 km fra sitt mål, Vahselbukta. Neste dag så man tette pakkismasser om morgenen og om ettermiddagen blåste det opp til storm. Det var vanskelig å få fremdrift under slike værforhold og «Endurance» søkte ly bak et berg, hvor skipet ble liggende i tre dager.

18. januar begynte vinden å le og «Endurance» som kun var en dags seilas fra målet, satte toppseilet og motoren på sakte. Pakkisen hadde blåst bort og «Endurance» gjorde sakte fremskritt. Men etter en stund støtte «Endurance» nok en gang på pakkis. Shackleton bestemte seg for å jobbe seg gjennom pakkisen. Stormen kom tilbake og blåste fra en nordlig retning mot land og varte i seks dager. 24. januar hadde vinden pakket sammen pakkisen i Weddellhavet mot land og rundt «Endurance». Kun en storm fra sør kunne løse opp ismassene. «Endurance» fløt rundt i ismassene til skipet omsider ble knust av ismassene 21. november 1915.

Mannskap

rediger
 
«Endurance» skrus ned i Weddellhavet 21. november 1915

Mannskapet på siste seilas med «Endurance» var følgende 28 menn:


 


 
  • Charles Green, kokk
  • Walter How, erfaren sjømann
  • William Bakewell, erfaren sjømann
  • Timothy McCarthy, erfaren sjømann
  • Thomas McLeod, erfaren sjømann
  • John Vincent, båtsmann
  • Ernest Holness, fyrbøter
  • William Stephenson, fyrbøter
  • Perce Blackboro, stuert

Blackboro fikk opprinnelig ikke bli med på ekspedisjonen på grunn av hans lave alder og manglende erfaring. Han ble med båten som blindpassasjer og fikk hjelp av William Bakewell, som var en venn av ham, Tim McCarthy og Walter How. Da han ble funnet var skipet kommet så langt til havs at Shackleton ikke hadde noe valg enn å la ham være stuert. Blackboro beviste sin verdi og mottok polarmedaljen i bronse. I tillegg ble han det første menneske til å sette sin fot på Elefantøya.

Litteratur

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ [1]

Eksterne lenker

rediger