Samfunnsøkonomisk lønnsomhet

Samfunnsøkonomisk lønnsomhet er et begrep som benyttes i forbindelse med nytte-kostnadsanalyser. Et offentlig tiltak, for eksempel en vei, er samfunnsøkonomisk lønnsomt hvis befolkningens betalingsvilje for tiltaket er større enn kostnadene. I beregningen av samfunnsøkonomisk lønnsomhet bruker man nåverdimetoden. Det er for å ta hensyn til at folk legger mer vekt på nytte og kostnader som kommer i nær fremtid enn nytte og kostnader som kommer lenger inn i fremtiden.[1] En justerer derfor ned verdien av nytte og kostnader i fremtiden med en kalkulasjonsrente før man legger sammen. Matematisk tilsvarer samfunnsøkonomisk lønnsomhet at netto nåverdi (NNV) av tiltaket er positiv. NNV er gitt ved:

I en nytte-kostnadsanalyse ser man på nytte – kostnad (netto nytte) for perioden prosjektet varer. I starten av prosjektet har man typisk en del investeringer, slik at netto nytte er negativ (A). Senere er netto nytte positiv (B). Prosjektet er samfunnsøkonomisk lønnsomt hvis arealet B er større enn arealet A, gitt at arealene er justert med kalkulasjonsrenten.

Prosjektets analyseperiode er fra år til år . gir nytte fratrukket kostnad for hvert enkelt år i analyseperioden, og er kalkulasjonsrenten. I tillegg kan det være aktuelt å berege en restverdi, for eksempel hvis en kan selge investeringen etter at analyseperioden er slutt.[1]

Når man beregner lønnsomhet, sammenligner man som oftest med nullalternativet. Det vil si en realistisk videreføring av dagens situasjon, for eksempel å beholde dagens vei og holde den i stand.[1] Hvis det skal være samfunnsøkonomisk lønnsomt å bygge ny vei, må NNV for den nye veien være høyere enn NNV for å beholde dagens vei.

I nytte-kostnadsanalyse måler man nytte og kostnad i kroner og øre så langt det er faglig forsvarlig. I en bredere vurdering av lønnsomhet må man imidlertid også ta hensyn til effekter som ikke verdsettes i penger, samt usikkerheten i beregningene. Samfunnsøkonomisk lønnsomhet slik det er beskrevet her, er basert på Kaldor-Hicks-kriteriet. Det tar dermed ikke hensyn til fordelingshensyn, altså hvem som blir vinnerne og taperne av tiltaket. I Norge har man valgt å bruke en egen analyse for å ivareta fordelingshensyn. Hvis man vil isteden bake inn fordelingshensyn i selve lønnsomhetsberegningen, kan man bruke en velferdsfunksjon.[2]

Eksempel

rediger

En ny vei har en investeringskostnad på 50 millioner. Kostnaden påløper umiddelbart. Deretter gir veien nytte i 20 år. Befolkningens betalingsvilje for denne nytten er 5 000 000 kroner per år. Det er ingen restverdi av veien; når de 20 årene er gått, er veien ubrukelig. Kalkulasjonsrenten er på 4 %.

NNV av å bygge ny vei er da:

 

Nullalternativet er å beholde dagens vei. Da må man gjøre noen mindre utbedringer nå som koster 10 000 000. Deretter har man en nytte på 2 000 000 i 20 år.

NNV av dette er:

 

Forskjellen i NNV er  . Det er derfor samfunnsøkonomisk lønnsomt å bygge ny vei.

Referanser

rediger
  1. ^ a b c Direktoratet for økonomistyring (2014), kapittel 3.
  2. ^ Hagen et al. (2012), kapittel 3.

Litteratur

rediger
Autoritetsdata