Salisbury Court Theatre

Salisbury Court Theatre var et historisk teaterbygg på 1600-tallet i London. Det lå i nærheten av Salisbury Court som tidligere var London-boligen for biskopene av Salisbury. Salibury Court ble overtatt av Richard Sackville i 1564. Da hans sønn Thomas Sackville ble gjort til jarl av Dorset i 1564 ble bygningen omdøpt til Dorset House. Hans etterkommer, Edward Sackville, 4. jarl av Dorset, ble dronning Henrietta Marias Lord Chamberlain (hoffsjef) på 1630-tallet, og var betydningsfull i å flytte teater og drama i London til dette området. I tillegg var han en faktor i grunnleggelsen av Salisbury Court Theatre.

I henhold til den samtidige kronikøren Edmund Howes, «a new faire Play-house», «et nytt, større teaterhus», ble reist i 1629, akkurat vest for middelaldermurene til City of London, mellom Fleet Street og elven Thames, i en bygning omgjort fra en låve eller kornmagasin på eiendommen til Dorset House. Et lukket og «privat» foretak som ved Blackfriars Theatre var dette stedet en etterfølger til det tidligere Whitefriars Theatre (som hadde vært lokalisert akkurat på den andre siden av Water Lane) og det kortvarige Porter's Hall-teateret, og rettet mot et økonomisk bedrestilt publikum i motsetning til det takløse teatrene som The Globe, The Fortune, og The Red Bull, spesielt i de to sistes vedkommende.

Svært lite er kjent om Salisbury Court Theatres egentlig form og utseende. Ettersom det lå på sted som dekket 13 meter bredt kan det ha lignet, mer eller mindre, på planen til et mindre teater som ble tegnet av Inigo Jones på slutten av den jakobinske eller karlolinske tidsalder som hadde en tilsvarende størrelse.

Salisbury Court Theatre ble bygget for en kostnad av £1,000 ved Richard Gunnell, en veteranskuespill og manager for The Fortune, og William Blagrave, fullmektig (deputy) for sir Henry Herbert, Master of the Revels (posisjon ved den kongelige husholdning). En gang på midten av 1630-tallet ble kontrollen over teateret overført til «den diktatorisk ledelsen» til Richard Heton. Denne var sjef i oktober 1635. Gunnell døde på slutten av 1634 eller tidlig i 1635, mens Blagrave døde i 1636. I løpet av 1630-tallet var teateret flere ganger benyttet av teaterselskapene King's Revels Company (1630–1631 og 1633–1636), Prince Charles's Men (1631–1633), og av Queen Henrietta's Men (1637–1642); for en tid var det et hovedfokus på dramatisk aktivitet, en betydelig rival til teatervirksomheten som ble ledet av Christopher Beeston ved teatrene The Cockpit og The Red Bull, se også Richard Brome.

Salisbury Court Theatre var det siste teater som ble bygget før samtlige teatre ble stengt i 1642 i løpet av den puritanske tidsalderen. Etter at teatrene ble stengt ble Salisbury Court Theatre noen ganger benyttet for andre ting, og noen ganger, som i løpet av det meste av 1647, for teaterfremføringer som dog var i overtredelser av de lokale autoriteter. Faktisk spilte en del skuespillere teater hvis de kunne slippe unna med det, noe som ikke skjedde hele tiden: myndighetene i London angrep teateret den 6. oktober 1647 og avbrøt en oppsetning av A King and No King (En konge og ingen konge) av Beaumont og Fletcher. Den 1. januar 1649 angrep myndighetene alle de fire teatrene i London samtidig, skuespillerne ved Salisbury Court Theatre og The Cockpit Theatre ble arrestert, noe også en «reip-danser» eller trapesartist ble ved The Fortune Theatre, skjønt alle skuespillerne ved The Red Bull Theatre klarte å rømme unna. I mars 1649 ødela myndighetene interiøret av Salisbury Court theatre, i tillegg også The Fortune og The Cockpit, noe som gjorde dem uegnet for teateroppsetninger.

Etter med år av forbud mot teater ble det igjen tillatt med teateroppsetninger under gjenreisingen av monarkiet ved kong Karl II av England i 1660. Med tilskudd og tillatelse fra kongen kun to teaterselskaper framføre «lovlig drama» i London igjen. Salisbury Court Theatre ble gjenoppusset av William Beeston og deretter benyttet av Duke's Company med hertugen av York som patron, den senere kong Jakob II av England, fra november 1660 til juni 1661. Deretter flyttet selskapet til det nærliggende Lisle's Tennis Court ved siden av Lincoln's Inn Fields. George Jollys tropp spilte også der for en tid Samuel Pepys dagbokopptegnelser viser at han besøkte teateret flere ganger tidlig på 1661 (selv om han kalte det for «Whitefriars Theatre»).

Pepys' berømte Dagbok har gitt informasjon om de skuespill som ble framført ved Salisbury Court Theatre etter at det ble gjenåpnet. Han så Fletchers The Mad Lover (Den gale elsker) den 9. februar 1661, Middleton og Rowleys The Changeling (Byttingen) den 23. februar hvor Thomas Betterton spilte De Flores; Massingers The Bondman den 1. mars (med Betterton igjen); Fletcher og Massingers The Spanish Curate (Den spanske kapellan) den 16. mars; Heywoods Love's Mistress (Kjærlighetselskerinnen) den 2. mars; og Fletchers Rule a Wife (En hustrus styre) og Have a Wife (Ha en hustru) den 1. april. Datoene er i henhold til den nye kalender.

Bygningen brant ned i den store bybrannen i London i 1666. Det ble erstattet i 1671 av Dorset Garden Theatre som ble bygget noe lengre sør etter tegninger av Christopher Wren.

Litteratur

• Bentley, G. E. The Jacobean and Caroline Stage. 7 Volumes, Oxford, Clarendon Press, 1941-68.
• Halliday, F. E. A Shakespeare Companion 1564–1964 Baltimore, Penguin, 1964.
• Kinney, Arthur F. A Companion to Renaissance Drama. London, Blackwell Publishing, 2002.
• Thomson, Peter, Jane Milling, and Joseph W. Donohue, eds. The Cambridge History of British Theatre. 3 Volumes, Cambridge, Cambridge University Press, 2005.
• 'Whitefriars', Old and New London: Volume 1 (1878), sidene 182-199.