Åpne hovedmenyen
«Salamander»

Salamander som metafor ble introdusert av Jens Bjørneboe i romanen Jonas (1955). Begrepet henter Bjørneboe fra Karel Čapeks Salamanderkrigen.

I romanen fører humanisten overlærer Jochumsen en intens kamp mot dem han kaller «salamanderne» i skolesystemet. «Salamanderne» er tilhengere av den nye, «effektive» skolen, som ikke tar særlig hensyn til barns behov, og ensidig fokuserer på karaktergjennomsnitt. I den offentlige skolen er salamanderne tallrike, og deres grep om skolen øker stadig.

I Jonas er «salamanderne» fremstilt som latterlige, onde, middelmådige, kulturfiendtlige, trangsynte, sleipe og med fullstendig mangel på integritet — og som tilhengere av den statlige politikken på 1950-tallet snakker de gjerne samnorsk. «Strange», som overtar som overlærer ved Jochumsens skole etter Jochumsens død, er fremstilt som det typiske eksempelet på en salamander. Han liker å finne på nye samnorskord for å erstatte ord av dansk og tysk opprinnelse, og har latente antisemittiske, nasjonalistiske og ekskluderende holdninger.

Som salamandernes motsetning står ved siden av Jochumsen kulturmennesket «Abraham Werner», figuren «Jungmannen» (en sjøoffiser med bakgrunn som lektor, og som på mange måter minner om Bjørneboe selv) og de to lærerne ved steinerskolen i Oslo «Back» og «Johannes Marx», som fremstilles som frisinnede humanister og åndsmennesker, samtidig som flere av dem har opplevd mange prøvelser (som Jungmannen og den forfulgte tyske jøden Johannes Marx).