Rosenbergs asyl

Rosenbergs asyl var et privat sinnssykeasyl i Bergen, opprettet av Dr. Frants Theodor Rosenberg (1817–1878) i perioden 1860–1865. Rosenbergs asyl bestod av to asyl, et på Fastings Minde og et i Øvregaten.

Fastings Minde, et tidligere lyststed i Møhlenprisbakken 1 på Sydneshaugen i Bergen. Her holdt Rosenbergs asyl til i perioden 1865–1959.

Historie

Dr. Frants Theodor Rosenberg var bestyrer av det offentlig asyl, Mentalsykehuset i Bergen, også kalt Mentalen. I 1860 opprettet han Øvregaten asyl og senere et asyl på Fastings Minde på Sydneshaugen. Begge asylene ble senere hetende Rosenbergs asyl.

Kongelig autorisasjon

Etter «Lov om Sindssyges Behandling og Forpleining» fra 1848 måtte det foreligge kongelig autorisasjon før opprettelse. Det vil si at sinnssykeasyler måtte godkjennes av Det offentlige, og de skulle bestyres av en spesielt autorisert lege. Når privatpersoner opprettet asyl, skulle autorisasjon «lyde paa Eierens Navn», derfor ble Øvregatens asyl sammen med asylet på Fastings Minde til Rosenbergs asyl.

Søknad om autorisasjon skulle inneholde detaljerte planer for bygningsmassen og driften, samt overslag over omkostninger. Det var visse betingelser for at et asyl skulle få autorisasjon, som «(...) asylets fuldkomne adskillelse fra alle andre indretninger; en fri og sund beliggenhet; anledning til de sykes sysselsættelse og bevægelse i fri luft; absolut avsondring av de forskjellige kjøn, samt en passende klassifikation av de syke av hvert kjøn». De syke skulle sikres et avskjermet opphold, samt sysselsetting og bevegelse utendørs. I tillegg måtte asylet ha tilfredsstillende regulativ for ansatte og for forholdene mellom dem og de syke når det gjaldt antall. Det var også forskrifter for de sykes forpleining, overholdelse av renslighet, orden og «sædelighed», for bruk av tvangsmidler og for selskapelige adspredelser.

Asylet i Øvregaten

Asylet lå i Øvregaten 29, og en byggesak fra 1902 viser at asylet hadde følgende bygninger: Mot Øvregaten lå en toetasjes hovedbygning. Sammen med loftet rommet bygningen to stuer, åtte værelser og to sovesaler. I bakhagen, «cellehaven», mot Koren Wibergsplass, lå en lang smal «cellebygning». Pasientene kunne dermed deles inn etter «klassifikation». Bakhagen var inngjerdet med et 2,70 meter høyt plankegjerde. Asylet lå således for seg selv, og utenfor byens larm og trengsel.

Man løste kravet om kjønnsadskillelse med at Øvregaten asyl ble en ren kvinneavdeling, med 50 passienter. Kvinnene hadde ulik bakgrunn, flere var forhenværende tjenestepiker, gårdskoner og fattiglemmer. Mange pasienter bodde på asylet resten av sitt liv. I 1908 ble asylet nedlagt, og de syke overført til Neevengården sykehus, i dag Sandviken sykehus.

Asylet på Fastings Minde

Asylet holdt til på lyststedet til Claus Fasting, oppført på 1780-tallet i Møhlenprisbakken 1, på Sydneshaugen. I dag er bygningen en del av Universitetet i Bergen, med adresse Haakon Sheteligs plass 11. Asylet ble på folkemunne kalt «Tussehaugen». I starten huset asylet 50 mannlige pasienter, senere ble det utvidet til 120 plasser.

Etter Rosenbergs død i 1878 gikk asylene over til hans arvinger. I 1896 ble asylene solgt til overrettssakfører Kristian G. S. Jebsen. I 1914 kjøpte kommunen Rosenbergs asyl for kr. 375.000, og institusjonen ble drevet kommunalt frem til nedleggelsen i 1959. Da hadde asylet rundt 140 pasienter, disse ble overført til Luster sanatorium, sammen med forvalter og overpleier samt 2 pleiersker og 4 pleiere.

Finansiering

For de fleste ble oppholdet betalt av fattigkommisjoner og amt. Noen få fikk oppholdet betalt av private: av far, av en velgjører eller av formynder. I enkelte tilfeller ble oppholdet dekket som et spleiselag mellom f.eks. formynder, en gårdbruker og pastoren. I 1904 kostet et opphold kr. 1,27 pr. dag. Asylene var egentlig mer eller mindre en fattiginstitusjon, og de hadde en ensidig pasientsammensetning. Det offentlige mentalsykehuset hadde derimot flere pasienter som bekostet oppholdet selv eller gjennom sine pårørende.

Situasjonen i Bergen på slutten av 1800-tallet

I Bergen eksisterte det på slutten av 1800-tallet tre sinnssykeasyl; Mentalsykehuset i Bergen, som var offentlig, og to private; Rosenbergs asyl og Møllendal asyl. Fram til 1900 var det kun disse to private asylene i hele landet, i 1901 kom det tredje, Dr. Dedichens privatklinikk i Oslo. De to private asylene i Bergen rommet til sammen 200 pasienter mot 50 i det kommunale asylet. (Rosenbergs asyl 120, Møllendals asyl 80.) Asylene ble i tillegg opp gjennom årene utvidet betraktelig. Det spesielle for Bergen var at de private asylene fikk autorisasjon for å avhjelpe den lokale «asylnøden», fordi byen ikke hadde en stor offentlig institusjon for sinnssykepleie. De private institusjonene var opprinnelig beregnet på uhelbredelige pleiepasienter, senere tok de også sikte på behandling, altså på å være helbredelsesanstalter.

Arkivet

Det arkivmaterialet som er bevart etter Rosenbergs asyl, samt asylets kontrollkommisjon, er oppbevart ved Bergen Byarkiv. Det spenner over et tidsrom på 100 år, fra starten av asylets virksomhet i 1860 og frem til ett år etter dets opphør i 1959. Pasientarkivet utgjør den største delen av arkivet.

Pasientregistrene inneholder fortløpende innførsler av innkomne pasienter med løpenummer i tiden 1860 til 1952. Disse protokollene inneholder først et alfabetisk register over pasientene, deretter rubrikker for personalia med løpenummer, levevei, diagnose, tidspunkt for innleggelse/utskriving, helbredet/uhelbredet/død, og rekvirent, dvs. hvem som betalte kurpenger for pasienters opphold. Rekvirent kunne være kommuner, amt, fattigkommisjoner og en sjelden gang privatpersoner/pårørende.

Inn- og utskrivningsprotokollene, samt pasientemapper gir opplysninger om pasientene. Her finnes også arbeidsprotokoller med kronologiske oversikter over hvilket arbeide pasientene utførte. Det kunne være husgjerning, lapping og strikking, karding og spinning, hagearbeid, trearbeid, snekkerarbeid, skomakerarbeid, fiske m.m. Protokollene gir et innblikk i de sykes hverdag. Tvangsprotokoller og rapportbøker gir innsyn i asylets behandlingsmetoder. Tvangsprotokollene inneholder innførsler av anvendte tvangsmidler på enkelte pasienter, som tvangstrøye og isolasjon, samt årsaken. Rapportbøkene for nattevakten inneholder informasjon om hvem som var vakt gjeldende natt, antall pasienter, innkomne og utgående pasienter, hvem som var urolige samt ev. anmerkninger vedr. hva som hadde skjedd i løpet av vakten (1950–1958).

Litteratur

• Bering, Bjørn: Asylets arkiver, i Aune, Anne og Valderhaug, Gudmund (red.): Undervegs. Festskrift til Egil Nysæter. ABM-MEDIA AS 2009
• Geelmuyden, Carl & Schetelig, Haakon (red.): Bergen 1814-1914, bd. I og II. Utgitt av Bergen kommune 1914 og 1915
• Hartvedt, Gunnar Hagen: Bergen byleksikon. Bergen 1999
• Kringelen, Einar: Norsk psykiatri gjennom tidene. Oslo 2007
• Pihl, Torbjørn: Sykehus i bybildet, i årbok for Gamle Bergen 2003. Bergen 2003
• Rud, Finn: Betenkning vedrørende den psykiatriske service for Bergen fylke, dens nåværende status, den fremtidige utvikling og behovsdekning. Bergen 1964
• Skålevåg, Svein Atle: Dårekiste og psykiatrisk sykehus, i Elvbakken, Kari Tove & Riise, Grete (red.): Byen og Helsearbeidet. Bergen 2003
• Statistisk sentralbyrå: Psykiatriens historie i Norge, del 1: Sykeplasser ved asyler/sinnssykehus 1900–1960

Eksterne lenker

• Rosenbergs asyl - oppslagsverket oVe, artikkel av Ragnhild Botheim , Bergen Byarkiv.
• Månedens dokument, artikkel av Ragnhild Botheim, Bergen Byarkiv