Rorate er første ordet i en antifon i den katolske liturgi. Teksten Rorate caeli desuper «Tauet, Himmel, von oben» stammer fra den gammeltestamenariske Jesajaboken (Jes 45,8). Roratemesser er de messefeiringer som feires tidlig om morgenen, før soloppgang, i adventstiden, eller noen steder om kvelden til skinnet av tente lys.

Den gregorianske introitus

Tekst rediger

 
Rorate caeli desuper i en middelalderhåndskrift fra Marienburg

Liturgiens antifon rediger

Verset er antifon til introitus til Fjerde adventssøndag og til en votivmesse til ære for Maria, og flere ganger til salmer i tidebønnene under advent.

Rorate coeli
Latin Norsk
Rorate caeli desuper,
et nubes pluant iustum:
aperiatur terra,
et germinet Salvatorem.
La det dryppe ovenfra, du himmel!
Rettferd skal strømme fra skyene.
Jorden skal åpne seg,
og la Frelseren spire frem.

Vekselsang rediger

 
Roratemesse i Veitsdomen i Praha

Det finnes ennvidere en vekselsang med samme omkved; det går muligens tilbake til Aurelius Prudentius Clemens (født 348, død ca 405).

Omkved: Roráte caéli désuper,
et núbes plúant jústum.

Ne irascáris Dómine,
ne ultra memíneris iniquitátis:
’ecce cívitas Sáncti fácta est desérta:
Síon desérta fácta est:
Jerúsalem desoláta est:
dómus sanctificatiónis túæ et glóriæ túæ,
ubi laudavérunt te pátres nóstri.

Peccávimus, et fácti súmus tamquam immúndi nos,
et cecídimus quasi fólium univérsi:
et iniquitátes nóstræ quasi véntus abstulérunt nos:
abscondísti faciem túam a nóbis,
et allisísti nos in mánu iniquitátis nóstræ.

Víde Dómine afflictiónem pópuli túi,
et mítte quem missúrus es:
emítte Agnum dominatórem térræ,
de Pétra desérti ad móntem fíliæ Síon:
ut áuferat ípse júgum captivitátis nóstræ.

Consolámini, consolámini, pópule méus:
cito véniet sálus túa:
quare mæróre consúmeris,
quia innovávit te dólor?
Salvábo te, nóli timére,
égo enim sum Dóminus Déus túus,
Sánctus Israël, Redémptor túus.

Roraremessenes historie rediger

Roratemessen var frem til liturgireformen etter annet vatikankonsil en votivmesse til ære for jomfru Maria, som tidligere bare kunne feires på lørdager i adventsiden, selv om den flere steder ble feiret hver ukedag.[1] Ettersom man til denne messen leste evangeliet om Herrens bebudelse, der erkeengelen Gabriel bebuder Herrens fødsel for Maria, ble denne messen av og til kalt englemessen. Dens liturgiske farge var hvit.

Etter reformen i 1969 fremstår liturgien mer slik at rorateropet Rorate caeli desuper artikulerer tydeligere forventlingen om Herrens komme.

Litteratur rediger

  • Maria Hauk-Rakos: Rorate-Gottesdienste: Lichtfeiern im Advent. Freiburg; Basel; Wien: Herder 2006 ISBN 3-451-29177-0.
  • Herbert Rauchenecker: Lebendiges Brauchtum. Kirchliche Bräuche in der Gemeinde. München: J. Pfeiffer 1985 ISBN 3-7904-0428-4.

Referanser rediger

  1. ^ Adolf Adam/Rupert Berger: Pastoralliturgisches Handlexikon. Freiburg: Herder 1990, s.v. Rorate-Messe, s. 458