Robert Devereux, 2. jarl av Essex

Robert Devereux, 2. jarl av Essex (født 10. november 1566, død 25. februar 1601) var en av Elizabeth I av Englands favoritter. Han var en dyktig militær kommandant, men endte opp med å trosse dronningen og bli henrettet for høyforræderi.

Robert Devereux, 2. jarl av Essex
Født		10. nov. 1565 Bromyard (Herefordshire, Kongeriket England, kildekvalitet: nær)
Død		25. feb. 1601 (35 år) Tower of London (Kongeriket England, Middlesex)
Beskjeftigelse		Militært personell, politiker
Embete		Medlem av Overhuset (–ukjent)
Utdannet ved		Trinity College
Ektefelle		Frances Walsingham (1590–1601)
Far		Walter Devereux, 1. greve av Essex
Mor		Lettice Knollys
Søsken		Dorothy Percy, grevinne av Northumberland Penelope Rich
Barn		Robert Devereux, 3. jarl av Essex Walter Devereux Frances Seymour, Duchess of Somerset Dorothy Stafford
Nasjonalitet		Kongeriket England
Gravlagt		St Peter ad Vincula
Utmerkelser		Hosebåndsordenen
Våpenskjold
Robert Devereux, 2. jarl av Essex på Commons

Tidlig liv

Essex' hustru Frances Walsingham og deres sønn Robert. Samtidig portrett av Robert Peake den eldre, 1594.

Han ble født i Netherwood i Cumbria, som sønn av Walter Devereux, 1. jarl av Essex og Lettice Knollys. Han ble oppdratt på sin fars eiendom i Wales, og tok utdannelse ved Trinity College i Cambridge. Da faren døde i 1576 arvet han tittelen jarl av Essex. Moren giftet seg på nytt med Robert Dudley, 1. jarl av Leicester, som lenge hadde vært dronningens favoritt. Roberts oldemor Mary Boleyn var søster av Anne Boleyn, Henrik VIIIs andre hustru.

Essex utførte militærtjeneste under sin stefar, og ble så introdusert ved hoffet hvor han vant dronningens gunst. I 1590 giftet han seg med Frances Walsingham, datter av sir Francis Walsingham og enke etter sir Philip Sidney. Sidney, som var en nevø av Leicester, falt i slaget ved Zutphen hvor Essex hadde utmerket seg.

Hoffkariere

Essex ble introdusert ved hoffet i 1584, og innen 1587 var han dronningens favoritt. Hun satte pris på hans livlige gemytt og hans veltalenhet og på hans evner som underholder. Hun gav ham kongelig monopol på import av søte viner, slik at han kunne kreve skatt på disse. Samtidig skulle det vise seg at Essex undervurderte dronningen, og på grunn av sin avstamning fra Henrik VI så han seg selv som hennes likeverdige. Etterhvert viste han mangel på respekt for henne, og han var negativ til den innflytelse hennes førstesekretær sir Robert Cecil hadde.

Etter Leicesters død i 1588 ble Essex hans etterfølger som Master of the Horse. I 1589 var han med Francis Drakes store engelske flåte, som seilte til Den iberiske halvøy i et mislykket forsøk på å utnytte fordelen etter den spanske armadas nederlag året før. Dronningen hadde gitt Essex ordre om ikke å delta i ekspedisjonen, men han kom først tilbake etter at man hadde mislykkes i å ta Lisboa. I 1591 fikk han kommandoen over en styrke som ble sendt for å assistere Henrik IV av Frankrike, og i 1596 utmerket han seg under erobringen av Cádiz.

Under ekspedisjonen til Azorene i 1597 var Walter Raleigh hans nestkommanderende. Essex trosset dronningens ordre da han begynte å forfølge den spanske skatteflåten uten først å sette den spanske marinen ut av spill.

Irland

Utdypende artikkel: Essex' felttog i Irland

Essex største feilgrep skjedde da han var stattholder i Irland. Dette var et embete han snakket seg til, på et tidspunkt hvor det lå store utfordringer foran stattholderen. I det midtre stadiet av niårskrigen (1595–1603) var det ingen annen engelsk kommandant som klarte å takle det enorme presset mot kronens styrker i Irland. Man trengte langt større styrker for å slå ned opprørerne som ble ledet av Aodh Mór Ó Néill og som fikk forsyninger fra Spania og Skottland.

Dermed fikk Essex ledelsen over den største styrken som noen gang var blitt sendt til Irland, 16 000 mann. Han reiste fra London tiljublet av folkemassene, og man regnet med at opprøret ville bli slått ned med en gang. Men kronens ressurser og det irske klimaet skulle forhindre dette. I stedet for å konfrontere Ó Néill i Ulster, slik Essex hadde sagt til Det kongelige råd at han ville gjøre, ledet han sine menn i en serie sammenstøt sør i landet, hvor han ikke oppnådde noen avgjørende seire. Dermed ble midler brukt opp, og styrker ble avsatt til garnisoner i sør fremfor å bli ført mot nord hvor den viktigste fiendtlige styrken befant seg. Opprørerne vant flere seire, og Essex måtte inngå våpenhvile, noe som var ydmykende for kronen og skadelig for engelsk autoritet i Irland.

I alle sine felttog sikret Essex seg lojalitet fra sine offiserer ved å få dem slått til riddere, noe dronningen normalt var sparsom med å gjøre. Innen felttoget i Irland var over hadde mer enn halvparten av ridderne i England fått sin rang fra Essex. De irske opprørerne skal ha hånet ham ved å si at «han trekker aldri sverdet annet enn for å slå noen til ridder». En konsekvens av denne praksisen var at han skapte en fraksjon som kunne utfordre den mektige Cecil.

Fra 1598 til 1601 var han kansler ved Trinity College i Dublin.

Opprør

Essex hadde før felttoget fått en generell tillatelse til å vende tilbake til England, gitt under det store riksseglet. Han reiste fra Irland 24. september 1599 og nådde London fire dager senere. Dronningen hadde uttrykkelig forbudt ham å komme tilbake på grunn av den dårlige krigslykken, og ble overrasket da han plutselig kom til hennes sovekammer i Nonsuch Palace tidlig en morgen, før hun var pudret og hadde fått på parykk. Det kongelige råd ble samlet tre ganger den dagen. Det så ut til at hans ulydighet skulle gå ustraffet hen, men dronningen bad ham holde seg i sin leilighet.

Den 29. september måtte Essex stå barhodet foran et fulltallig råd, og ble forhørt i fem timer. Rådet brukte så bare et kvarter på å sammenstille en rapport, hvor man slo fast at våpenhvilen i Irland ikke kunne forsvares, og at hans avreise fra Irland var å regne som desertering. Han ble satt i husarrest i York House den 1. oktober.

Essex valgte å legge skylden for dronningens sinne på Cecil og Raleigh. Raleigh anbefalte Cecil å sørge for at Essex ikke kom i en maktposisjon igjen, og det så ut til at Essex valgte å trekke seg tilbake. Samtidig antok man at folket støttet Essex.

Mens han satt i husarrest kommuniserte Essex antagelig med Jakob VI av Skottland gjennom Lord Mountjoy. Det er mulig at han hadde planer om å sette den skotske kongen på Englands trone, men det kom ingenting ut av det. I oktober ble Mountjoy utnevnt til Essex' etterfølger i Irland, mens ting begynte å se bedre ut for jarlen. I november uttalte dronningen at våpenhvilen med Ó Néill var inngått på riktig tidspunkt, slik at mye godt hadde kommet fra den. Flere i rådet mente at man burde sende Essex tilbake til Irland for å konferere med Mountjoy.

Første rettssak

Cecil fortsatte å legge press mot Essex, og den 5. juni 1600 ble han stilt for retten. Domstolen bestod av en kommisjon med atten medlemmer. Han måtte knele mens han hørte anklagene og fremleggelsen av bevisene. Resultatet ble at han mistet sine embeter og ble deretter ført tilbake til husarrest. I august samme år fikk han friheten tilbake, men mistet sin hovedinntektskilde, monopolet på søte viner. Situasjonen ble desperat, og han begynte å tenke seriøst på å gjøre opprør.

En søndags morgen gikk han fra York House sammen med en gruppe adelsmenn og gentlemen – noen av dem var fem år senere involvert i kruttkomplottet – for å presse seg til en audiens med dronningen. Cecil fikk ham erklært som forræder, og skuffet over at han ikke fikk støtte fra folket måtte Essex trekke seg tilbake. Han overgav seg da kronens styrker rettet kanoner mot huset hans.

Andre rettssak og henrettelsen

Den 19. februar 1601 ble Essex igjen stilt for retten, denne gang anklaget for høyforræderi. Bevisene viste blant annet at han støttet religionsfrihet. I sitt eget vitnemål benektet han at han hadde hatt samkvem med katolikker, og sverget på at «papister har blitt leid inn for å vitne mot meg». Han sa også at Cecil hadde uttalt at ingen annen i verden enn infantaen av Spania hadde rett til den engelske kronen. Cecil, som hadde fulgt saken fra en døråpning bak noen forheng, kom ut og nektet for dette. Vitnene som Essex kalte inn for å bekrefte beskyldningen, blant annet hans onkel Francis Knollys, kom og fortalte at det i Cecils nærvær hadde blitt lest fra en bok der det sto noe slikt. Muligens dreier det seg om Dolemans The Book of Succession eller Robert Persons A Conferences about the Next Succession to the Crown of England, hvor forfatterne foretrakk en katolsk tronfølger som var vennlig innstilt overfor Spania. Men Knollys nektet for at han hadde hørt Cecil si noe slikt. Cecil takket Gud for at Essex ble stående som en forræder mens han selv ble funnet å være en ærlig mann.

Essex ble funnet skyldig, og den 25. februar 1601 ble han halshugget på Tower Green. Bøddelen måtte hugge tre ganger før hodet ble skilt fra kroppen. Det ble hevdet at Walter Raleigh så på fra et vindu mens han uten å fortrekke en mine røykte pipe; han nektet for dette da han selv ble stilt for retten to år senere.

Selv om Essex ble henrettet for høyforræderi ble ikke jarletittelen inndratt, slik den vanligvis ville blitt. Hans sønn Robert arvet denne tittelen.

Noen dager før henrettelsen ble kaptein Thomas Lee arrestert mens han sto vakt utenfor dronningens kammer. Planen var å holde henne innesperret inntil hun benådet Essex. Lee, som hadde gjort tjeneste under Essex i Irland, ble stilt for retten og henrettet neste dag.