Revolusjonstribunalet
Revolusjonstribunalet (fransk: tribunal révolutionnaire) var to politiske domstoler under den franske revolusjon. De mest berømte ofrene var Marie Antoinette, hébertistene, dantonistene og en rekke girondister. Lignende tribunaler fantes også i provinsene.
Den første ble opprettet 17. august 1792 og ble opphevet 29. november samme år. Den er mindre beryktet enn den andrae som ble innrettet av nasjonalkonventet den 10. mars 1793 etter forslag av Georges Jacques Danton og etter petisjon fra flere av Paris' seksjoner. Denne «ekstraordinære forbryterdomstol, som skulle ta for seg alle kontrarevolusjonære tiltak, alle attentat mot friheten, likheten og republikkens enhet og udelelighet samt mot statens indre og ytre sikkerhet, og om alle anslag som tok sikte på kongedømmets gjenopprettelse eller innrettelsen av noen annen for friheten, likheten og folkesuvereniteten farlig myndighet», fikk sitt sete i Paris og bestod til å begynne med av 5 dommere, 12 jurymebn samt en offentlig anklager (accusateur public) med to vikarer (substituts).
Etterhvert ble personalet utvidet, og domstolen arbeidet i flere avdelinger. Opprinnelig tilkommet under frykten for fremmed invasjon ble den etterhvert en viktig del av 1792 års radikale regimes verktøy for å rydde av veien politiske motstandere. Til å begynne med hadde bare nasjonalkonventet rett til å beslytte anklagelse for tribunalet, og dette skulle overvåkes av en konventskommisjon. Men 2. april 1793 ble den avskaffet, og 5. april ble det besluttet at konventets samtykke til tiltale bare skulle gjelde dets egne medlemmer, ministre og generaler, og at anklageren kunne tiltale hvem som helst ellers.
Straffen var døden - ingen annen straff var mulig etter fellende dom. Dødsstraffene ble først eksekvert på Karusellplassen, senere på Revolusjonsplassen; domstolens spesielle fengsel var Conciergeriet.
Ved den av Maximilien de Robespierre og Georges Couthon gjennomdrevne lov av 22. prairial år II (10. juni 1794), ble det besluttet at ettersom dersom eller moralske bevis fantes mot de anklagede, trengte man ikke å høre vitner, og at de anklagede ikke lengre skulle ha rett til juridisk representasjon. Samtidig opphevde man forbudet mot at anklage uten konventets bifall dets egne representanter for tribunalet.
Blant domstolens presidenter kan nevnes Jacques Bernard Marie Montané og Martial Joseph Armand Herman; blant dens øvrige medlemmer Jean-Baptiste Coffinhal og Gabriel Toussaint Scellier, blant jurymennene eks-markisen Pierre-Nicolas-Louis Leroy (som kalte seg Dix-août), François Trinchard, Joachim Vilate og Jacques-Louis David.
Fra 6. april 1793, da den første dødsdommen ble forkynt, til 27. juli 1794 (9. thermidor år II), da Robespierre ble styrtet, avsa revolusjonstribunalen i sterkt crescendo omkring 2.400 dødsdommer. Særskilt eyter innføringen av loven av 22. prairial steg dødsdommenes antall i raskt tempo. Til slutt ble Robespierre, og 21 av hans nærmeste tilhengere, dømt til døden av tribunalet og henrettet 10. thermidor.
Deretter sank dødsdommenes antall, særlig etter at man 1. august 1794 opphevet prairialloven og at tribunalet den 10. august samme år fikk helt ny besetning. Den 28. desember gjennomgikk den nok en reform i moderat riktning, og 17. mai 1795 ble den helt opphevet.
Eksterne lenker rediger
- (en) Revolutionary Tribunal (1793-1795) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
