Åpne hovedmenyen

Rettskrivningen av 1941

rettskrivningsrefom for norsk
«Gulbrand Lundes rettskrivning» utgitt på Blix forlag i 1941

Rettskrivingen av 1941 var en rettskrivningsreform bygget opp etter tankene som rådde i partiet Nasjonal Samling (NS). Derfor ble denne reformen omtalt på folkemunne som «nazi-reformen».[trenger referanse] Rettskrivingsreformen trådte fullt ut i kraft 1. juli 1942,[1] og ble dermed obligatorisk å bruke i aviser, ukeblader og andre offentlige verk. Rettskrivningen gjaldt ikke for bokforfattere, de kunne fortsatt skrive i forhold til egen målform. Stort sett aksepterte pressen dette, men illegale aviser ignorerte som oftest disse nye reglene og skrev dermed med egen målform. Etter krigen var over i 1945 ble rettskrivningen avskaffet, og etterlot seg få spor.[2]

Innhold

BakgrunnRediger

Under andre verdenskrig var partiet Nasjonal Samling med tysk hjelp blitt det statsbærende parti i Norge. Dermed kunne partiet få gjennomført tanker det ikke fikk flertall for før krigen.

Nasjonal Samlings program av 1934 gikk inn for sammensmelting av de to norske målformene bokmål og nynorsk. I og med rettskrivningen av 1938 var det gjort endringer i skriftnormalene som pekte i retning av et fremtidig samnorsk, før disse reformene var var språkpolitikken mer tilbakelent, og partiene Høyre og Venstre ønsket ikke å blande seg inn å språket så mye, og ville heller la det utvikle seg uten noen innblanding.

 Kultur- og Folkeopplysningsdepartementet har funnet det nødvendig å foreta en revisjon av rettskrivningsreglene av 1938.

En hel del dobbeltformer og sideformer er strøket. Samtidig har en søkt å fornorske bokmålet uten å bryte for sterkt med dettes tradisjoner.

Det er enno en del dobbeltformer. Disse er ført opp ved siden av hverandre og skal være likestillet. Men man bør så langt som råd er bruke de norske formene. I det hele må en rette seg etter stil og emne i valget av ord og former.
 
– Forordet i ordlisten

Kulturminister Gulbrand Lunde ønsket å sette et nasjonalsosialistisk preg på rettskrivningen. Målet med rettskrivningen av 1941 var å få slutt på «knotet» fra 1938 («det kohtske knot»).[3] Halvdan Koht og Arbeiderpartiet hadde etter NS sin mening satt i gang et mislykket prosjekt med mål om å få en samlet skriftnorm med arbeiderpreg. Endringene i reformen var spesielt særskilte siden det var ikke var et utvalg av fagfolk som sto bak endringene, men heller fem personer i en komité, Gulbrand Lunde, ekspedisjonssjef Sigvat Heggstad, cand.mag. Rolf R. Nygaard, rektor ved Eidsvoll landsgymnas, Johan Fredrik Voss og ekspedisjonssjef Johannes Norvik.[1] Harald Bakke var også med i denne komiteen, men mye av hva han ønsket ble avvist av Lunde, lederen i komiteen.[4] Målet i 1941 var et «høynorsk høvisk mål».[5]

HåndhevelseRediger

Rettskrivingen ble håndhevet i varierende grader i forskjellige medier, skolebøker ble kontrollert for å sjekke at de fulgte rettskrivingens regler[6], men siden det tok tid å lage nye skolebøker som brukte rettskrivningens regler, så kunne bøker som brukte rettskrivningen av 1938 bli brukt i skolene, og elever ville ikke få feil for å bruke de reglene.[7] Aviser og ukeblader måtte også følge rettskrivningens regler, men håndhevelsen var mildere i disse mediene. Rettskrivingen gjaldt ikke for private bokforfattere, de sto fritt til å skrive med egen målform.

EndringerRediger

Rettskrivningen av 1941 utmerket seg ved å ta inn ymse særnorske eller nynorske ord i riksmål/bokmål. Et mål var å knytte bånd tilbake til norrøn tid, dermed skulle ord staves så nærme så mulig norrønt (til den grad det var mulig),[8] og reformen fikk rosende omtale både i Aftenposten og Morgenbladet,[trenger referanse] som i likhet med resten av pressen var pålagt å følge den.

De fleste av endringene baserte seg hovedsakelig på fonologien, og gikk sterkt utover tradisjonelle riksmålsformer, som ikke lenger ble ansett som riktige. Samtidig gjeninnførte den en rekke tradisjonelle riksmålsformer som gikk ut med 1938-reformen, blant dem skulde, kunde og vilde, og la sterke begrensninger på bruken av a-endinger, som var beskyldt for å tilføre språket et altfor sterkt arbeiderpreg. Som eneste reform i norsk språkhistorie som ble 1941-reformen gjort obligatorisk ikke bare i skole og offentlig administrasjon, men også for pressen og oversettere. Dette bidrog ifølge Arne Tjelle til å skape et inntrykk i folket av at 1941-reformen var mer radikal enn 1938-reformen.[9]

Nynorskformen no skulle i bokmål erstatte både , som det het fra 1938, og nu, som var brukt før. Rolf R. Nygaard ville ikke bruke , fordi han anså det som «uskjønt».[10] Som en avis kommenterte det: «Nu skal hete no».[11] Det skulle, som i 1938-reformen, skrives fram, etter, bjørk, snø og farge, i stedet for frem, efter, bjerk, sne og farve.[9] Andre nynorske ord som ble obligatoriske på bokmål, var veg og heim. Ordet jente fikk tilbake g-en den hadde på nynorsk før 1938, dermed gjente, og denne formen ble også gjort obligatorisk på bokmål, der den ikke før hadde eksistert. Dette var for å jevne ut ordet med andre ord som gjennom og gjest,[12] og Nasjonal Samlings organisasjon for unge jenter ble derfor hetende Gjentehirden.

ListeneRediger

Rettskrivingen trådte ikke fullt ut i kraft før 1. juli 1942[1], men i månedene før dette ga regjeringen ut lister med ord som skulle endres, en liste ble gitt ut første dagen av hver måned fra og med januar til og med mai, og var gjeldende fra og med den ble gitt ut, dermed ble det gitt ut fem lister før rettskrivingen trådte fullt ut i kraft 1. juni 1942.

Flere av endringene nevnt under var allerede gjennomført med 1938-reformen, om enn ikke alltid som obligatoriske former.

JanuarRediger

Den første listen, listen fra 1. januar inneholdt blant annet[9] at høi skulle skrives høg, mig, dig, sig ble til meg, deg og seg og at gjennem og mellem skulle skrives gjennom og mellom. Disse endringene gjaldt også for sammensatte ord, for eksempel at høiskole skulle skrives høgskole. Alle stedsnavn med ordet vatn fikk bestemt form, vatnet, og stavemåten gaten ble gjort om til gata.

FebruarRediger

Den andre listen, som var gjeldende fra og med 1. februar 1942 sa blant annet[9] at ordene bro, efter, sogn, sten skulle skrives som bru, etter, sokn og stein. Dette gjaldt også for sammensatte ord, for eksempel ble sogneprest skrevet sokneprest.

MarsRediger

Den tredje listen, den fra 1. mars 1942 sa blant annet[9] at ordene farve, løv, op, røk, sort, sprog og elven skulle skrives som farge, lauv, opp, røyk, svart, språk og elva. Diftongen øi skulle også bli skrevet som øy.

AprilRediger

Listen fra 1. april 1942 sa blant annet[9] at ordene bo, chauffør, chef, hugge og lek skulle skrives som bu, sjåfør, sjef, hogge og leik. Denne listen la også på en g foran ordet jente, slik at det ble stavet gjente, for å jevne ordet ut med andre ord som startet på gj, slik som gjest, gjennom og flere andre ord.[9] Dette førte til at Nasjonal Samlings organisasjon for unge jenter ble hetende Gjentehirden. Listen sa også at ordet vei skulle staves veg, men kunne bli uttalt på begge måter.[9] Alle disse endringene gjaldt også for sammensatte ord.

MaiRediger

Den siste listen ble gitt ut 1. mai 1942, og var den siste før rettskrivningen trådte ut i full kraft, denne listen inkluderte blant annet[9] at ordene kjøbmann, gress, gjete, lege, ligne (og alle andre relaterte ord), ren (dyret) og vidne skulle skrives som kjøpmann, gras, gjæte, læge, likne, rein og vitne. Disse formene gjaldt også i sammensatte ord.

ArvRediger

Reformen ble i stor grad sabotert alt under krigen og etterlot seg ikke noen spor i bokmåls- eller nynorskrettskrivingene som har gjeldt etterpå.[9]

LitteraturRediger

ReferanserRediger

  1. ^ a b c Tjelle (1994), s.84
  2. ^ «Reformer fram og reformer tilbake». Språkrådet (norsk). Besøkt 19. oktober 2015. 
  3. ^ Tjelle (1994), s.26, «Resultatet ble det Kohtske knot, som hverken var fugl eller fisk, bare knot.»
  4. ^ Tjelle (1994), s.91
  5. ^ Finn-Erik Vinje (8. oktober 2005). «NS, riksmålet og nynorsken - Kultur - Dagbladet.no». Arkivert fra originalen 17. februar 2009. Besøkt 18. oktober 2015. 
  6. ^ Tjelle (1994), s.83
  7. ^ Tjelle (1994), s.73
  8. ^ Tjelle (1994), s.47, «Hvis det er i tvil om et ord, skal man ta størst hensyn til gammelnorsk.»
  9. ^ a b c d e f g h i j Tjelle (1994), s.86
  10. ^ Tjelle (1994), s.47, «For å unngå det uskjønne , foreslås no
  11. ^ John Megaard. https://web.archive.org/web/20151019092536/http://www.its-learning.com/content/ebok/www.ebok.no/itsolutions/html/4161_en_ny_rettskrivning_i_1941.html. Arkivert fra originalen 19. oktober 2015. Besøkt 19. oktober 2015. 
  12. ^ Tjelle (1994), s.80