René Laurentin
René Laurentin (født 19. oktober 1917 i Tours i Frankrike, død 10. september 2017[6]) var en fransk katolsk prest, teolog og mariolog.
| René Laurentin | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 19. okt. 1917[1][2][3][4] Tours[1] | ||
| Død | 10. sep. 2017[5][1][2][3] (99 år) 7. arrondissement[1] | ||
| Beskjeftigelse | Teolog, skribent, universitetslærer, katolsk prest (1946–), mariologist, spaltist, katolsk teolog, journalist | ||
| Utdannet ved | Institut Catholique de Paris Faculté des lettres de Paris | ||
| Søsken | Menie Grégoire | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Utmerkelser | 8 oppføringer
Prix Broquette-Gonin (1983)
Offiser av Æreslegionen (2002) Montyon Prizes (1981) Croix de guerre 1939–1945 Véga and Lods de Wegmann Prize (1958) Cardinal-Grente Prize (1979) Honorary Prelate Prix Ferrières (1954) | ||
Liv og virke rediger
Bakgrunn rediger
Laurentins foreldre var arkitekten Maurice Laurentin og hans hustru Maria. Etter skoleavslutning begynte han i oktober 1934 ved presteseminaret i Paris. Under studiene spesialiserte han seg på Thomas Aquinas. I 1938 tok han eksamen i filosofi ved Universitetet i Paris. Det påfølgende teologistudiet ble avbrutt av militærtjeneste. Laurentin tjenestegjorde under annen verdenskrig som offiser i den franske hær. Han var krigsfange i Tyskland. Under fangenskapet tok han kurs i hebraisk og mariologi ved leiruniversitetet i hans Oflag.[trenger referanse]
Etter krigen fortsette Laurentin sine studier og tok eksamener.
Prest rediger
Han ble presteviet på den marianske liturgiske høytidsdag 8. desember 1946. I 1952 tok han doktorgrad ved Sorbonne med et filosofisk arbeid om «Maria – kirke – prestedømme. Forsøk på utvikling av en religiøs idé».[trenger referanse] Med en annen og teologisk del ved Institut catholique de Paris i 1953 ble han promovert til doktor i teologi.[trenger referanse]
I 1955 fikk Laurentin en lærestol for teologi ved Université Catholique de l'Ouest i Angers. Samtidig underviste han fransiskanerne i mariologi. Han ble i 1962 visepresident for det franske mariologiske studieselskap. Samme år ble han engasjert som teologisk ekspert ved annet vatikankonsil, etter å i to år ha vært konsultor under forberedelsene til kirkemøtet. Vesentlige deler av Konsilets dogmatiske utsagn om Maria bygde på hans utkast.[trenger referanse] På den samme tid gransket fader Laurentin en rekke meldinger om mariaåpenbaringer. Han virket som korrespondent for avisen Le Figaro og forfattet mange artikler og kommentarer om II. Vatikankonsil og valget av pave Paul VI. Han gjorde Konsilet til gjenstand for egen vitenskapelig forskning.
Ha ble trukket inn som rådgiver vedrørende Maria-åpenbaringer i Lourdes, Fátima, Pontmain og andre steder, og reiste hele verden rundt på slike oppdrag. Han publiserte tallrike verker om mariaåpenbaringer.
Laurentin var involvert i den senere avbrutte saligkåringsprossen for Yvonne-Aimée de Jésus (Yvonne Beauvais, 1901–1951) og publiserte åtte bind om denne mystikeren. Laurentin var medlem av den pavelige internasjonale teologkommisjon og den franske redaksjon av det internasjonale teologiske tidsskrift Concilium.
Verker i utvalg rediger
- La Question mariale, (1963).
- Vie de Bernadette, (1978).
- Vie authentique de Catherine Labouré, (1981).
- Les Évangiles de l'enfance du Christ, (1983).
- Petite vie de Catherine Labouré, (1984).
- Petite vie de Jean-Baptiste, (1993).
- Scottsdale: Messages du Christ et de Marie à une paroisse des États-Unis, (1993).
- Marie, clé du mystère chrétien, (1994).
- Je crois en Dieu, (1995).
- Le Démon, mythe ou réalité?, (1995).
- Multiplication des apparitions de la Vierge aujourd'hui, (1995).
- Un Avent avec Marie vers l'an 2000, (1996).
- Vie authentique de Jésus Christ, (1996).
- L'Esprit Saint, cet inconnu, (1997).
- Dieu notre père, (1998).
- L'Esprit Saint, source de vie, (1998).
- La Trinité mystère et lumière, (1999).
- Traité sur la Trinité, (2000).
- Découverte du secret de La Salette, (2002).
- Lourdes, récit authentique des apparitions, (2002).
- Nouveau Diatessaron, (2002).
- Marie Deluil-Martiny, (2003).
- Mémoires. Chemin vers la lumière, (2005). Erinnerungen.
- Petite vie de Louis-Marie Grignion de Montfort, (2005).
Referanser rediger
- ^ a b c d fichier des personnes décédées, deces.matchid.io, besøkt 8. oktober 2022[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b BeWeb, BeWeB person-ID 4015, besøkt 13. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Babelio, Babelio forfatter-ID 19259[Hentet fra Wikidata]
- ^ AlKindi, Diamond Catalogue ID for persons and organisations 29509[Hentet fra Wikidata]
- ^ Who's Who in France, Who's Who in France biografi-ID 9830[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 11. september 2017. Besøkt 11. september 2017.