Reaganomics
Reaganomics (et sammentrukket ord ved kombinasjonen «Reagan» og «økonomi») var en betegnelse på den markedsøkonomi som Ronald Reagan, USAs president i perioden 1981–1989 støttet og sto for. Opphavet til betegnelse er tilskrevet radiomannen Paul Harvey.[1] En lignende betegnelse ble fremmet i Storbritannia med «thatcherisme» da den britiske statsministeren Margaret Thatcher sto for lignende markedsstyrt økonomi.
| Reaganomics Trickle-down-teorien | |||
|---|---|---|---|
 President Ronald Reagans fjernsynstale i 1981 hvor han presenterer sin plan for skattereduksjon. | |||
| Deltakere | Ronald Reagan, David Stockman, George H.W. Bush | ||
| Land | USA | ||
| Sted |  USA | ||
| Dato | 1981–1992 | ||
| Resultat | Reduserte skatter, lavere arbeidsledighet, mindre føderalt underskudd[trenger referanse] | ||
Reagans økonomiske politikk, som ble fremmet på 1980-tallet og fortsatt praktisert, var generelt assosiert med en makroøkonomi som argumenterte at økonomisk vekst kan mest effektivt ble opprettet ved å senke barrierene for produsentene til å produsere eller tilby varer og tjenester, som å senke skatter, og tilby større fleksibilitet ved å redusere statlig regulering.[2] Det ble referert til som «neddryppingsøkonomi» («trickle-down») av politiske motstandere.[3] Reagan, og ikke minst republikanere som Mitt Romney og George H.W. Bush, viste til at kuttede skatter blant middelklassen og bedriftene så vel som høyinntektsfamilier, ville føre til at selskaper ville tjene mer penger uten myndighetene i veien. Middel- og lavinntektsfamilier skulle beskattes mindre, samt at de rike bedriftseierne ville ha mer penger til investeringer i egne virksomheter. Dermed ville kjøpekraften øke, mens bedrifter ville få høyere inntekter og mulighet for høyere ansettelse. Resultatene Reagans reforme resulterte i årene etter, bedringene etter den stagnerte økonomien fra Jimmy Carter, har gjort Reagan til en av USAs mest populære presidenter.[4]
De fire søylene i Ronald Reagans økonomiske politikk var å redusere veksten i statens forbruk, redusere inntektsskatt, redusere statlig regulering, og kontrollere pengetilgangen for å redusere inflasjon.[5]
På føderalt nivå ble den høyeste skattesatsen minsket fra 70 prosent til 28 prosent (i 2013 var den på 39,6 prosent). Senkningen skjedde i to større omganger; i 1981 ble samtlige skattesatser senket (hvorav den høyeste til 50 prosent) og i 1986 ble de mindre nivåene forhøyd samtidig som satsen for de aller rikeste ble senket til 28 prosent (blant annet oppsto det en «bobleeffekt» med 33 prosent skatt for inntekter lavere enn de som var underlagt den «høyeste» skattesatsen). Mens det i 1981 førte til økte statsinntekter, som Reagans økonomer hadde lovet, ble reformene i 1986 kostbare da statens underskudd økte kraftig.
Reagan klarte å kutte den statlige føderale gjelden og underskuddet med stor andel, også fordi den økte arbeidsstyrken ga staten større inntekter. demokrater som Walter Mondale og Michael Dukakis pekte på at «reaganomi» også betydde store kutt i offentlige utgifter som sosiale programmer.[6] «Reaganomi» er den økonomiske politikken som Det republikanske parti fortsatt baserer sin ideologiske partiplattform på idag. Republikanske politikere har ideologiske grunner til å opponere mot statlig inngripen, og la det frie markedet samt kapitalismen utvikle seg uhindret. «Reaganomi» var da reformen ble lagt fram oppfattet som nyskapende. Det er imidlertid argumentert for at det egentlig bare var en ny versjon av og en videreføring av den republikanske presidenten Calvin Coolidges økonomiske politikk mellom 1923 og 1929.[7]
Referanser rediger
- ^ Holley, Joe (1. mars 2009): «Broadcaster Delivered 'The Rest of the Story'». Washingtonpost.com.
- ^ Wanniski, Jude (1978): The Way the World Works: How Economies Fail—and Succeed. New York: Basic Books. ISBN 0-465-09095-8.
- ^ «Trickle-down» som begrep er blitt tilskrevet humoristen Will Rogers som under den store depresjonen i USA i mellomkrigstiden uttalte at «money was all appropriated for the top in hopes that it would trickle down to the needy». Jf. Giangreco, D. M.; Kathryn Moore (1999): Dear Harry: Truman's Mailroom, 1945–1953. ISBN 0-8117-0482-3.
- ^ http://www.monticello.no/2011/02/24/ronald-reagan-karet-til-usas-mest-populære-president/ Arkivert 3. april 2016 hos Wayback Machine.
- ^ Niskanen, William A. (1992): «Reaganomics» i: Henderson, David R. (red.): Concise Encyclopedia of Economics (1. utg.). Library of Economics and Liberty. OCLC 317650570, 50016270 og 163149563
- ^ «Ronald Reagan er død», Aftenposten 6.juni 2004
- ^ «Landsmøtekaosteorien», Aftenposten 20. mars 2012
Eksterne lenker rediger
- Laffer, Arthur: «The four pillars of Reaganomics» Arkivert 10. august 2009 hos Wayback Machine.. The Heritage Foundation.
- «Reaganomics». Universitetet i Houston.