Rasmus Meyer

norsk forretningsmann og kunstsamler

Rasmus Meyer (født 4. juni 1858 i Bergen, død 14. januar 1916 i Bærum) var kjøpmann, brukseier og kunstsamler. Han er kjent for sin kunstsamling, Rasmus Meyers samlinger som nå er en del av KODE Kunstmuseer og komponisthjem.

Rasmus Meyer
Født4. juni 1858[1]Rediger på Wikidata
Bergen
Død14. jan. 1916[1]Rediger på Wikidata (57 år)
BeskjeftigelseKunstsamler Rediger på Wikidata
FarGerdt Hinrich Meyer
NasjonalitetNorge
UtmerkelserRidder av 1. klasse av St. Olavs Orden
Rasmus Meyers samlinger holder til i en bygning tegnet av Ole Landmark og reist i 1924 etter at den ble skjenket til Bergen kommune etter Rasmus Meyers død.

Foreldre var kjøpmann Gert Heinrich Meyer (1817–1897) og hans andre kone, Kaia Wilhelmine Wold (1831–1864). Han var gift med Charlotte Amalie Henriette Koller (1868–1953).

Meyer tok eksamen ved Den Tankske skole i Bergen i 1874 for å være i lære ved Vaksdal mølle. Han studerte moderne mølledrift i Tyskland og utdannet seg til mølleingeiør og landskapsarkitekt. Sammen med sin far bygde han opp en ny mølle i Vaksdal etter en brann i 1890. Denne ble også herjet av brann i 1899 og en større mølle tegnet av arkitekt Adolph Fischer (1844–1925) ble da bygd.

Firmaet hadde en god tid i den følgende perioden og tjente mye penger. I 1912 ble firmaet gjort om til aksjeselskap med Meyer som hovedaksjonær. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1911. Under første verdenskrig ble det dårligere tider for firmaet på grunn av vanskelig råvaretilgang. Meyer trakk seg da fra firmaets ledelse på grunn av sykdom. I 1916 tok han sitt eget liv.

Eiendommer

rediger

Han eide Åstveit gård i Åsane i Bergen, som fra 1937 huser Bergen Golfklubbs golfbane, og vakre Munkebakken, også bare kaldt "Store G", som han fikk bygget til sin datter Gerda Nyquist i Bærum i Akershus. På Åstveit anla han et vakkert hageanlegg som før første verdenskrig var viden kjent for sine mange eksotiske arter. Rhododendronprakten på Åstveit stammer fra denne parken.

Kunstsamleren

rediger

Rasmus Meyer er mest kjent som kunstsamler. I 1875 foretok han en dannelsesreise sammen med sin far og søster Michaeline. Turen gikk gjennom Tyskland til Italia, og han skrev en dagbok som er delvis bevart. Han var mest opptatt av malerier, og på turen ble flere store kunstsamlinger besøkt.

Fra studieårene i Tyskland er det bevart brev fra Meyer som handler om malerier, kunsthåndverk, litteratur og teater og operabesøk. Han begynte også å kjøpe malerier og kunsthåndverk til sitt eget hjem.

I 1905 ble han kunstsamler i stor stil da han kjøpte verftseieren Ananias Dekkes etterlatte privatsamling. Han satte seg det mål å samle hver kunstner som hadde hatt noen betydning for norsk malerkunst og som viste maleriets utvikling gjennom tidene. Samlingen hans inneholder verk av de fleste store malere fra I.C. Dahl til Matisse-elevenes gjennombrudd i 1914. Hovedvekten er Edvard Munch med en enestående samling av malerier og grafiske blad. Samlingen inneholder også er stor del av Theodor Kittelsens arbeider og alle tegningene og skissene Gerhard Munthe laget til det store arbeidet med dekor av Håkonshallen. Dette ble ødelagt i eksplosjonsulykken på Vågen i Bergen i 1944.

Samlingen holder til i en bygning tegnet av Ole Landmark og reist i 1924 etter at den ble skjenket til Bergen kommune etter hans død. I 1998 ble samlingene sammen med Bergen Billedgalleri og Stenersens Samling innlemmet i Bergen Kunstmuseum som da var nyopprettet (og siden 2013 heter KODE).

Trivia

rediger
  • Husløse i Åsane bygde seg skur i Eidsvåg, i det som på folkemunne ble hetende «slaurahålo», og her måtte godtfolk forbi når de skulle til byen over Munkebotn. Det sies at Rasmus Meyer ble så sjikanert når han reiste forbi at han kjøpte seg båt og tok fjordaveien for å slippe unna ukvemsordene. Han skal ha vært lite populær blant småkårsfolk i Åsane.
  • Hageanlegget Jomfruhahugen ligger fremdeles i god stand på Åstveit, men er avstengt for fri ferdsel.

Referanser

rediger
  1. ^ a b oppført som Rasmus Wold Meyer, nbl.snl.no[Hentet fra Wikidata]

Litteratur

rediger