Wikipedia

Randsfjordferga

fergesamband i Innlandet

Randsfjordferga er et fergesamband i Gran på Hadeland som krysser Randsfjorden som fylkesvei 2336, mellom Horn fergekai ved fylkesvei 34 på østsiden, og Tangen fergekai ved fylkesvei 245 på vestsiden. Sambandet binder sammen Bjoneroa på vestsiden av Randsfjorden med Brandbu og resten av Gran kommune på østsiden av fjorden.[2] Ferga frakter ca. 47 000 passasjerer og 11 000 kjøretøyer årlig (2020).

Randsfjordferga
«Randsfjordferja Elrond» på vei fra Tangen til Horn.
Foto: Øyvind Berg
KrysserRandsfjorden
StrekningFylkesvei 2336
FartøyRandsfjordferja Elrond
Lengde1,1 kilometer
Overfartstid8 min
Åpnet15. desember 1969
Trafikk80 (2021)[1]
Kart
1 = Horn fergekai
2 = Tangen fergekai
Randsfjordferga
60°31′01″N 10°20′20″Ø

Fergesambandet ble startet i desember 1969 med «Randsfjordferja», som etter bare to og et halvt års drift ble byttet ut med den langt større «Randsfjordferja II» i juli 1972. «Randsfjordferja II» ble tatt ut av trafikk i november 2021, som Norges eldste bilferge med over 70 års drift. Siden januar 2022 betjenes sambandet av den batterielektriske «Randsfjordferja Elrond».

Randsfjordferga er sammen med Fjoneferga de eneste innlandsfergene i Norge med helårsdrift.[3]

Historie

rediger

Det har opp gjennom årene vært flere andre fergesamband på Randsfjorden som har vært omtalt som Randsfjordferga. Den mest markante var bilferga som krysset den nordlige delen av innsjøen i området rundt Hov i Søndre Land fra 1924.[4] I en periode gikk den i sikksakk på strekningen Sarastuen–Holmen–Engelien–Hov,[5] mens den senere kun gikk Brakar–Holmen.[4] Etter åpningen av Fluberg bru i 1966 mista ferga mye av trafikken, og i desember 1973 ble drifta lagt ned for godt.[6] I den sørlige delen av innsjøen gikk det mellom 1962 og slutten av 1970-årene en passasjerferge på strekningen Grantangen–Røykenvik i Gran.[7][8]

 
«Mjøsfærgen» (tidligere «Randsfjordferja») under restaurering hos Mjøssamlingene i Minnevika.

12. april 1967 ble fergerederiet Randsfjordferja AS stiftet. På eiersiden hadde Gran kommune 3/5 av aksjene, mens Brandbu almenning og Tingelstad almenning hadde 1/5 hver.[9] Det ble ved etableringen bestemt å kjøpe den opprinnelige «Mjøsfærgen» (da omdøpt «Mjøsfærgen III») som ikke lenger var i trafikk på Mjøsa. Ferga var fra 1923 og hadde gått på strekningene Gjøvik–Mengshol og Gjøvik–Smedstua. Først som hovedferge fram til 1950, og deretter som reserveferge fram til 1963.[10] Ombyggingsarbeidene ble utført av Ankerløkken Verft, og ferga ble overlevert i Røykenvik 9. desember 1967, der den ble døpt «Randsfjordferja».[11] Selv om ferga nå var på plass, måtte man bygge fergekaiene før den kunne settes i trafikk. Det skulle gå rett over to år før man den 15. desember 1969 endelig kunne sette ferga i trafikk mellom Horn og Tangen, men kun med persontrafikk inntil Vegvesenet hadde godkjent fergekaiene.[12] Den første vinteren ble ganske problematisk grunnet gjenising, og i mars måtte man ta ferga helt ut av trafikk for å reparere skader som hadde oppstått i kampen mot isen.[13] Først 20. april 1970 kom ferga endelig permanent i trafikk, og da også med mulighet til å ta med personbiler.[14] 1. juni 1970 ble også fergesambandet endelig offisielt innviet.[15]

Fergesambandet ble en ganske umiddelbar suksess, og etter bare åtte måneder med sammenhengende trafikk hadde ferga transportert 15 000 motorkjøretøyer og 44 000 personer. Dette tilsvarte den trafikkmengden man hadde forventet å oppnå i 1980, og man begynte derfor umiddelbart å tenke på å skaffe en langt større ferge.[16] 10. mars 1971 vedtok selskapet å skaffe ny ferge, og man valgte igjen å se mot Mjøsa og hente neste ferge derfra.[17] 9. juni 1971 ble det vedtatt å kjøpe «Mjøsfærgen II».[18] Den hadde gått som hoveferge fra 1950, som reserve fra 1963, og ble overflødig da enda en ny ferge kom i 1969.[19] I oktober 1971 ble ferga transportert fra Mjøsa til Randsfjorden, men det var ikke helt uten problemer det heller. Egentlig skulle skroget transporteres i ett, men det viste seg å være langt tyngre enn forventet, så tungt at transporten av hensyn til veiene kun ville vært tillatt med minst en halvmeter tele i bakken. For å unngå å vente på det ble i stedet skroget delt i to, og de to halvdelene ble transportert hver for seg.[20] I stedet for å hyre et verft til å utføre ombygging av ferga, valgte man å gjøre det selv, noe som førte til at ombygginga ble 45 % billigere enn det opprinnelige prisoverslaget. Ferga ble innviet og døpt «Randsfjordferja II» den 5. juli 1972, og hadde kapasitet til 20 biler.[21] Til sammenligning hadde gamleferga bare kapasitet til åtte biler.[22] Den nye ferga ble satt i trafikk 27. juli, mens gamleferga fikk status som reserveferge.[23] Den langt mindre gamleferga kom spesielt godt til nytte ved storflom.[24]

Selv om trafikken de aller første årene var langt over forventningene, fortsatte ikke utviklingen sånn man hadde håpet. Etter hvert innså man at fergesambandet aldri ville bli en økonomisk suksess, men var avhengig av store tilskudd fra kommune og fylke for å gå i pluss. Ferga var uansett et viktig middel for å binde sammen bygdene på øst- og vestsida av Randsfjorden.[25] Høsten 1983 overtok Gran kommune alle aksjene fra de to andre eierne, og fergeselskapet ble da et heleid kommunalt selskap.[26] Å finne folk til å ta på seg styreverv i selskapet ble etter hvert vanskelig, så under generalforsamlingen våren 1988 foreslo rådmannen å oppløse selskapet og la driften av fergesambandet fortsette under teknisk etat i kommunen.[27] Sånn ble det, og fra 1. januar 1989 ble drifta gjennomført i ren kommunal regi.[28]

 
«Randsfjordferja II» til kai ved Horn.
Foto: Ole Anders Flatmo

Alt i 1972 kom tanken om å gjøre sambandet til et riksveisamband.[29] Dette ble tatt opp politisk utallige ganger opp gjennom årene uten at noe skjedde. I 2006 henvendte kommunen seg direkte til Oppland fylkeskommune med ønske om at de kunne overta driften, men det skjedde heller ikke da.[30] Likevel hadde saken etter hvert oppnådd såpass mye oppmerksomhet og støtte, at i mai 2008 vedtok Stortinget at fergestrekninger som naturlig knytter sammen riksveistrekninger skal klassifiseres som riksveiferger.[31] Randsfjordferga rakk derimot aldri å bli en riksveistrekning, for i forbindelse med Forvaltningsreformen ble i stedet de omkringliggende riksveiene omklassifisert til fylkesveier, og da havnet ferga i stedet hos fylket. 1. januar 2010 overtok dermed Oppland fylkeskommune drifta av ferga.[32]

Etter kommunen overtok ble gamleferga lagt ut for salg høsten 1989.[33] Den havnet hos noen lokale som bygde den om til restaurantbåt under navnet «Randsfjord».[34] Den ble etter hvert lite brukt, og lå etter mange år bare fortøyd til en bøye. Under ekstremværet Dagmar i romjula 2011 sleit den seg og ble liggende i standkanten i Røykenvika med skader, og de påfølgende somrene lå deler av den under vann. I tillegg ble den påført ytterligere skader på grunn av hærverk. Likevel anså Riksantikvaren den som aktuell for vern, siden den er Norges eldste eksisterende pendelferge i stål.[35] Derfor ble den i 2013 tatt inn i samlingen til Mjøssamlingene ved Minnevika på Mjøsa, der den har fått tilbake sitt opprinnelige navn «Mjøsfærgen».[36]

I 2017 gikk fylkeskommunen inn for å vurdere framtidige alternativer for fergesambandet. Man ønsket å se på muligheten for å erstatte fergesambandet med bru, eller å skaffe en ny, batteridrevet ferge.[37] En bruforbindelse ville komme på ca. 1,8 milliarder kroner, mens en ny ferge ville komme på ca. 72 millioner, og opprusting av kaianleggene på ca. 74 millioner.[38] Fylkeskommunen valgte derfor å skrinlegge idéen om bru, og vedtok i desember 2018 å finne en elektrisk arvtaker til den snart 70 år gamle ferga.[39] Høsten 2019 ble nederlandske Holland Shipyards Group tildelt kontrakten om å levere den nye ferga «Randsfjordferja Elrond». Ferga skulle først bli bygget ved verftet i Hardinxveld-Giessendam, for så å bli demontert og fraktet til Norge, før endelig montering på Randsfjorden.[40] Navnet «Elrond» spiller på at den er elektrisk, sammen med «Rond», det gamle norrøne navnet på Randsfjorden.

Vinteren 2020–21 begynte oppgraderingen av kaianleggene på Horn og Tangen for å tilpasses «Elrond».[41] De første seksjonene av «Elrond» ankom Ormsundkaia i Oslo i august 2021, og ble fraktet på landeveien til Røykenvik, hvor det ble etablert et midlertidig verft for montering.[42][43] 29. november gikk siste ordinære tur med «Randsfjordferja II» i rute, og aller siste avskjedstur gikk 1. desember over til Horn. «Randsfjordferja II» ble tatt ut av trafikk før «Elrond» var klar, fordi man ville være sikker på at vannstanden skulle være høy nok til å få den opp på slippen på Horn.[44] 20. januar 2022 ble «Elrond» overlevert fra verftet, og 29. januar ble den satt inn i rutetrafikk.[45] 20. mai ble ferga døpt av skoleelever fra Bjoneroa skole.[46] «Randsfjordferja II» ble hugget høsten 2022.[47]

1. juli 2022 ble fergesambandet gratis for alle.[48]

Referanser

rediger
  1. ^ "Trafikkmengde 2021, Fv2336"; besøksdato: 19. februar 2023; Nasjonal vegdatabank-ID: 1015067093.
  2. ^ Stortinget.no - Skriftlige spørsmål til skriftlig besvarelse - Randsfjordfergen i Gran kommune
  3. ^ «Randsfjordferja - Innlandstrafikk». innlandstrafikk.no. Besøkt 29. november 2022. 
  4. ^ a b «Juli blir rekordmåned for «Rand»». Oppland Arbeiderblad. 24. juli 1965. s. 8. 
  5. ^ «Randsfjordferja i drift». Oppland Arbeiderblad. 1. november 1938. s. 3. 
  6. ^ «Ferjebåten «Rand» i opplag – for godt». Oppland Arbeiderblad. 3. januar 1974. s. 4. 
  7. ^ «Fergen Grantangen–Røykenvik har vært i drift i snart tre måneder». Hadeland. 30. oktober 1962. s. 1. 
  8. ^ «Riksvegstatus Horn–Bjonevika?». Hadeland. 2. juni 1979. s. 6. 
  9. ^ «Randsfjordferja AS er nå blitt stiftet». Hadeland. 20. april 1967. s. 1. 
  10. ^ Berg, Arne Julsrud (1996). «M/F «Mjøsfærgen» (1923)». Damp- og motorbåter på Mjøsa. Mjøssamlingene. s. 202–206. ISBN 82-99406-70-6. 
  11. ^ «Randsfjordferja døpt i frostrøyk og champagne». Hadeland. 12. desember 1967. s. 1. 
  12. ^ «Foreløpige rutetider for Randsfjordferja ...». Oppland Arbeiderblad. 13. desember 1969. s. 26. 
  13. ^ «Randsfjordferja satt ut av drift igjen». Samhold/Velgeren. 19. mars 1970. s. 1. 
  14. ^ «Randsfjordferja er i drift igjen». Oppland Arbeiderblad. 20. april 1970. s. 16. 
  15. ^ «Randsfjordferja offisielt innviet i går». Oppland Arbeiderblad. 2. juni 1970. s. 7. 
  16. ^ «Randsfjordferja». Samhold/Velgeren. 12. februar 1971. s. 5. 
  17. ^ «Randsfjordferja A/S vil anskaffe ny ferje». Samhold/Velgeren. 11. mars 1971. s. 5. 
  18. ^ «Mjøsfærgen II solgt for 300.000 og blir satt inn på Randsfjorden». Samhold/Velgeren. 10. juni 1971. s. 1. 
  19. ^ Berg, Arne Julsrud (1996). «M/F «Mjøsfærgen II» (1950)». Damp- og motorbåter på Mjøsa. Mjøssamlingene. s. 206–209. ISBN 82-99406-70-6. 
  20. ^ «Fergeskroget deles». Hadeland. 14. oktober 1971. s. 1. 
  21. ^ «Randsfjordferja II innviet». Oppland Arbeiderblad. 6. juli 1972. s. 4. 
  22. ^ «Randsfjordferga bygges raskt – men kan neppe komme i trafikk før til sommeren». Hadeland. 5. oktober 1967. s. 1. 
  23. ^ «Randsfjordferga i drift». Hadeland. 29. juli 1972. s. 2. 
  24. ^ «Flommen stopper Randsfjordferja – Vesle-ferja overtar sannsynligvis fra i dag». Hadeland. 28. mai 1977. s. 1. 
  25. ^ «Ferjetrafikk på Randsfjorden vil være et underskuddsforetak». Oppland Arbeiderblad. 20. juli 1974. s. 15. 
  26. ^ «Randsfjordferga A/S». Hadeland. 18. oktober 1983. s. 3. 
  27. ^ «Driftsselskapet foreslått nedlagt». Hadeland. 17. mars 1988. s. 11. 
  28. ^ «Utvidet og endret rutetilbud Randsfjordferga». Oppland Arbeiderblad. 29. desember 1988. s. 32. 
  29. ^ «Spørsmål om å få Randsfjordferga som riksvei-samband er tatt opp». Hadeland. 19. februar 1972. s. 5. 
  30. ^ «Ber fylket overta ferga». Hadeland. 22. februar 2006. s. 3. 
  31. ^ «Møte tysdag den 6. mai 2008 kl. 10 – Sak nr. 4». Stortinget. 6. mai 2008. Besøkt 3. mars 2023. 
  32. ^ «Forvaltningsreformen – oversikt over nye oppgaver for fylkeskommunene fra 1. januar 2010». Kommunal- og regionaldepartementet. 15. desember 2009. Besøkt 3. mars 2023. 
  33. ^ «Randsfjordferga I». Hadeland. 26. september 1989. s. 13. 
  34. ^ «Ferge-eiere». Hadeland. 16. juli 1990. s. 11. 
  35. ^ «Bruker den gamle ferga som stupetårn». Oppland Arbeiderblad. 23. juli 2013. Besøkt 6. mars 2023. 
  36. ^ «Mjøsfærgen». Norsk Forening for Fartøyvern. Besøkt 6. mars 2023. 
  37. ^ «Skal vurdere bru over Randsfjorden». Hadeland. 1. juni 2017. Besøkt 6. mars 2023. 
  38. ^ «Randsfjordferja – Fakta om Randsfjordsambandet». Innlandstrafikk. Besøkt 6. mars 2023. 
  39. ^ «Vil bruke 85 millioner kroner til elektrisk ferge på Randsfjorden». Hadeland. 7. november 2018. Besøkt 7. mars 2023. 
  40. ^ «Bygger ny innlandsferge i Nederland». Skipsrevyen. 23. oktober 2019. Besøkt 6. mars 2023. 
  41. ^ «Bygger nye kaianlegg for den nye Randsfjordferja». Veier24.no. Teknisk Ukeblad Media. 18. november 2020. Besøkt 7. mars 2023. 
  42. ^ «Snart er den nye Randsfjordferga på vei til Norge». Veier24.no. Teknisk Ukeblad Media. 5. august 2021. Besøkt 6. mars 2023. 
  43. ^ «Lang reise for Randsfjordferga». Nordic Crane. 17. august 2021. Besøkt 7. mars 2023. 
  44. ^ «Siste tur med Randsfjordferja». Innlandet fylkeskommune. 3. desember 2021. Arkivert fra originalen 15. november 2022. Besøkt 6. mars 2023. 
  45. ^ «Ny ferje i drift på Randsfjorden». Innlandet fylkeskommune. 31. januar 2022. Arkivert fra originalen 6. mars 2023. Besøkt 6. mars 2023. 
  46. ^ «Skoleelever skal døpe Elrond». Innlandet fylkeskommune. 2. mai 2022. Arkivert fra originalen 6. mars 2023. Besøkt 6. mars 2023. 
  47. ^ «Endelig er styrhuset til Randsfjordferja på plass». Hadeland. 16. oktober 2022. Besøkt 7. mars 2023. 
  48. ^ «Gratis ferje på Randsfjorden». Innlandet fylkeskommune. 1. juli 2022. Arkivert fra originalen 6. mars 2023. Besøkt 6. mars 2023. 

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Randsfjordferga&oldid=23803665»