Ragenfrid
Ragenfrid (død 731) var rikshovmester i Neustria og Burgund fra 715 da han fylte vakuumet i Neustria som ble skapt av Pipin av Herstals død, til 718 da Karl Martell etablerte seg endelig over hele det frankiske kongedømmet.
| Ragenfrid | |||
|---|---|---|---|
| Født | 7. århundre | ||
| Død | 731 | ||
| Beskjeftigelse | Politiker | ||
| Embete |
| ||
Hans opprinnelige maktsentrum var Vexin. Dagobert III utnevnte ham i opposisjon til Teodoald, sønn og arving av Pipin, og hans bestemor Plektrude, men han ble ignorert av både Plektrude og Karl.
Ragenfrid og Dagoberts etterfølger, Chilperik II, kjempet i 716 dypt i kjerneområdene til arnulfingernes makt, i Maas og Ardennene. De allierte seg med Dagoberts gamle fiende, hertug Radbod av Frisia og beseiret deres rival Karl nær Köln hvor han hadde blitt beleiret av Plektrude og Teodoald. Ragenfrid forlot område og Chilperik tvang Plektrude til å overgi nesten hele formuen til Austrasia, hennes barnebarns krav til embetet som rikshovmester og anerkjenne Chilperik som konge.
Ved dette vannskillet satte Karl opp sin egen merovingerkonge, Klotar IV. Dagoberts virkelige etterfølger, Chilperik II, ble en fast alliert av Ragenfrid og den neustriske nasjon. Ragenfrid og hans konge allierte seg med Odo den store, hertug av Aquitaine som hadde vært uavhengig siden 715, men ble beseiret ved Amblève (nær Liège) i 716, og i mars 717 ved Vincy, nær Cambrai og i 718 ved Soissons. Ragenfrid var nå helt uten makt og flyktet til Angers, men han gav ikke opp ennå. Da Paris og Loire-dalen ble tatt og Odo gav opp Chilperik som Karl endelig aksepterte (under sin hæl) i 719, gav Ragenfrid opp (720) og ble fratatt embetet, med unntak av hans områder i Anjou.
Neustria gjorde opprør i 724 under Fragenfrid, men de ble enkelt beseiret. Men Ragenfrid gav opp sine sønner som gisler i bytte mot å beholde sitt område. Han døde i 731.
Eksterne lenker
rediger- Josef Semmler: Zur pippinidisch-karolingischen Sukzessionskrise 714–723. I: Deutsches Archiv für Erforschung des Mittelalters bind 33 (1977), s. 1–36. (Digitalisert)
- Rudolf Schieffer: Die Karolinger. 4., omarbeidet og utvidet utgave. Kohlhammer, Stuttgart 2006, ISBN 978-3-17-019099-3, s. 36–38, 44.