Hertug av Aquitaine

Hertug av Aquitaine (oksitansk: Duc d'Aquitània; fransk Duc d'Aquitaine) hersket over den historiske regionen Aquitaine eller Akvitania under overherredømme av de frankiske, engelske og senere de franske kongene.

Som etterfølgerstater av det vestgotiske kongerike (418–721), arvet Aquitania (Aquitaine) og Languedoc (Toulouse) begge vestgotiske lover og romersk lov, noe som ga kvinner flere rettigheter enn hva deres samtidige ikke ville tillate før på 1900-tallet.^[1] Særskilt under Liber Judiciorum som ble kodifisert i 642-643^[2] og utvidet av Recceswinths lov^[3] kunne kvinner arve land og titler og administrere det uavhengig fra deres ektefeller eller mannlige slektninger, gi fra sine besittelser i lovlige testamenter om de ikke hadde arvinger, representere dem selv og gi vitnemål i rettssaker fra de var fylt 14 år, og arrangere for deres egne ekteskap etter at de var fylt 20 år.^[4]

De første hertugene av Aquitaine er nedtegnet i kilder i siste halvdel av 600-tallet, skjønt det er usikkert om deres eksistens er historisk faktiske. Fra tidlig på 700-tallet er det sikre kilder som viser at opprøret til hertug Eudes (eller Eudo, også omtalt som Odo den store) mot Karl Martell og hvor hans død er nedtegnet for år 735.^[5]

Kroning

De merovingske kongene og hertugene av Aquitaine hadde deres hovedstad i Toulouse. Kongene tilhørende karolingerne benyttet andre hovedsteder som lå lengre nord. I 765 Pipin den yngre skjenket de erobrede gylne banner til Waiffre, hertugen av Aquitaine, ved klosteret Saint-Martial i Limoges. Pepin I av Aquitaine ble gravlagt i Poitiers. Karl barnet (latin Karolus puer) ble kronet i Limoges og gravlagt i Bourges. Da Aquitaine kortvarig hevdet sin uavhengighet etter at Karl den feite var død var det Ranulf II av Poitou som overtok den kongelige tittel. På slutten av 900-tallet ble Ludvig den dorske kronet i Brioude.

Hertugene av Aquitaines kroningsseremoni er bevart i en ordo (seremoniskrift) fra sent på 1100-tallet i Saint-Étienne i Limoges, basert på en tidligere romersk-tysk ordo. Tidlig på 1200-tallet ble det lagt til en kommentar til denne som framhevet Limoges som Aquitaines hovedstad. Ordo indikerer at hertugen mottok en slikekappe, krone, banner, sverd, sporer og ringen til Sankt Valeria av Milano. En kommenterende redegjørelse av kroningen av Rikard Løvehjerte i juni 1172 er bevart fra Geoffrey av Vigeois:

Tempore illo Rex Henricus senior filio Richardo ex voluntate matris Aquitanorum tradidit Ducatum. Post haec apud S. Hilarium Pictavis Dominica post Pentecostem, juxta consuetudinem, in Abbatis sedem elevatur: sed a Bertramno Burdegalensi et Joanne Pictavensi Praesulibus lancea ei cum vexilla praebetur. . . . Procedenti tempore Richardus Lemovicas veniens, in urbe cum processione suscipitur, annulo S. Valeriae decoratur, novusque Dux ab omnibus proclamatus.

Hertuger av Aquitaine under frankiske konger

Merovingiske konger er markert i fet skrift.

Chramn (555–560)
Desiderius (583–587)
Bladast (583–587)
Astrobald (587–589)
Sereus (589–592)
Charibert II (629–632)
Chilperik (632)
Boggis (632–660)
Felix (660–670)
Lupus I (670–676)
Odo den store (688–735), hans regime begynte kanskje så sent som 692, 700, eller 715, uklart herkomst
Hunald I (735–748), sønn av foregående, abdiserte for å gå i kloster, men kan ha kommet tilbake senere (se nedenfor)
Waifre (748–767), sønn av foregående
Hunald II (767–769), enten Hunald I som kom tilbake eller en helt annet Hunald, flyktet til Lupus II av Gascogne og ble utlevert til Karl den store
Lupus II (768–781), hertug av Gascogne, motsatte seg Karl den stores styre og Hunalds slektninger

Direkte styrt av de karolingske kongene

Etter 778 utpekte ikke Karl den store flere hertuger, styrte antagelig Aquitaine direkte (og er følgelig nummerert Karl I av Aquitaine, som den første såkalte kong i dette kongedømmet). I 781 utpekte han sin sønn Ludvig den fromme som en underordnet konge av Aquitaine. Etter Ludvig styrte flere andre medlemmer av kongeslekten over regionen som underordnete konger.

Ludvig I den fromme (781–817)
Pepin I (817–838), sønn av Ludvig
Karl II den skallete (838–855), bror av Pepin I; i strid med:
Pepin II (fordringshaver 838–864), sønn av Pepin I
Karl III barnet (855–866), sønn av Karl II den skallete.
Ludvig II stammeren (866–879), sønn av Karl II den skallete, også konge av Frankrike fra 877
Karloman (879–884), sønn av foregående, også konge av Burgund

Etter 882 da Carloman etterfulgte sin bror Ludvig III til å bli konge av Vestfrankiske riket forble Aquitaine under overherredømme av Frankrikes konge

Våpenskjoldet til hertugdømmet Aquitaine

Hertuger av Aquitaine under franske konger

De karolingske kongene utpekte hertuger av Aquitaine på nytt i 852, og igjen siden 866. Senere ble dette hertugdømmet også kalt for Guyenne.

Huset Poitiers (Ramnulfidene)

Ranulf I (852–866), også greve av Poitiers.
Ingen hertug 866-887
Ranulf II (887–890), sønn av foregående, også greve av Poitiers, kalte seg for konge av Aquitaine fra 888 og fram til han døde.
Ebalus Bastarden (også kalt for Manzer) (890–893), illegitime sønn av Ranulf, også greve av Poitiers og Auvergne.

Huset Auvergne

Vilhelm I den fromme (893–918), også greve av Auvergne
Vilhelm II den yngre (918–926), nevø av Vilhelm I, også greve av Auvergne.
Acfred (926–927), bror av Vilhelm II, også greve av Auvergne.

Huset Poitiers (Ramnulfidene)

Ebalus Bastarden (927–932), for andre gang.

Huset Rouergue

Raymond I Pons (932–936)
Raymond II (936–955)

Huset Capet

Hugo den store (955–962)

House Poitiers (Ramnulfidene)

Vilhelm III «Froskehodet» (962–963), sønn av Ebalus, også greve av Poitiers og Auvergne.
Vilhelm IV «Jernarm» (963–995), sønn av foregående, også greve av Poitiers.
Vilhelm V «den store» (995–1030), sønn av foregående, også greve av Poitiers.
Vilhelm VI «den feite» (1030–1038), første sønn av foregående, også greve av Poitiers.
Eudes (eller Odo) (1038–1039), andre sønn av Vilhelm V av Aquitaine, også greve av Poitiers og hertug av Gascogne.
Vilhelm VII «Ørnen» (1039–1058), tredje sønn av Vilhelm V av Aquitaine, også greve av Poitiers.
Vilhelm VIII (1058–1086), fjerde sønn av Vilhelm V av Aquitaine, også greve av Poitiers og hertug av Gascogne.
Vilhelm IX «Trubaduren» (eller den yngre) (1086–1127), sønn av foregående, også greve av Poitiers og hertug av Gascogne
Vilhelm X «Helgenen» (1127–1137), sønn av foregående, også greve av Poitiers og hertug av Gascogne.
Eleanora (1137–1189), datter av foregående, også grevinne av Poitiers og hertuginne av Gascogne, gift med kongen av Frankrike og England i rekkefølge.
- Ludvig den yngre (1137–1152), også konge av Frankrike, hertug i retten til sin hustru.

Hyllest fra Edvard I (knelende) for Filip IV av Frankrike (sittende). Som hertug av Aquitaine var Edvard vasall til den franske konge.

Fra 1152 ble hertugdømmet Aquitaine holdt av huset Plantagenet, som også hersket over England som uavhengige monarker. Dette kongehuset holdt også andre områder i Frankrike (se Angevin-riket). Huset Plantagenet var ofte mektigere enn Frankrikes konger, og deres motstand til gi sin hyllest til de franske kongene for deres landområder i Frankrike var en av de viktigste kildene til konflikter i middelalderens vestlige Europa.

Huset Plantagenet

- Henrik I (1152–1172), også konge av England, hertug i retten av sin hustru Eleanora.
- Rikard I Løvehjerte (1172–1184), også konge av England, hertug og regent i retten til sin mor.
Rikard I Løvehjerte (1189–1196), (etterfulgt ved sin mors død, Eleanora) – neppe riktig
Otto av Braunschweig (1196–1199),
Johan I (1199–1216), også konge av England, hertug i retten til sin mor fram til 1204,
Henrik III (1216–1254), også konge av England.
Edvard I Langlegget (1254–1306), også konge av England.
Edvard II (1306–1325), også konge av England.
Edvard III (1325–1362), også konge av England.

Rikard Løvehjerte ble overlevd av sin mor Eleanora av Aquitaine. Hun fungerte som regent for hertugdømmet mens han var på korstog – en posisjon han tok tilbake da han kom tilbake til Europa i 1189.

Huset Plantagenet som herskere av Aquitaine

I 1337 krevde Filip VI av Frankrike lenet Aquitaine tilbake fra Edvard III, konge av England og hertug av Aquitaine. Edvard på sin side krevde tittelen konge av Frankrike, ved retten av sin avstamning fra sin bestefar, Philip. Dette framkalte hundreårskrigen, hvor både huset Plantagenet og huset Valois krevde herredømme over Aquitaine, i retten som konge av Frankrike.

I 1360 signerte begge parter traktaten i Brétigny, hvor Edvard forsaket den franske kronen, men forble uinnskrenket lord av Aquitaine (heller enn kun hertug). Da traktaten ble brutt i 1369 ble de engelske kravene fastholdt på nytt, og krigen ble gjenopptatt.

I 1362 gjorde kong Edvard III, som lord av Aquitaine, sin eldste sønn Edvard, prins av Wales, til prins av Aquitaine.

Edward, den svarte prinsen (1362–1372), første sønn av Edvard III og dronning Filippa, også prins av Wales.

I 1390 utpekte kong Richard II, sønn av Edvard den sorte prins, sin onkel John av Gaunt som hertug av Aquitaine. Denne tittelen ble gitt videre til Johns etterkommere.

John II (1390–1399), fjerde sønn av Edvard III og dronning Filippa, også hertug av Lancaster.
Henrik III (1399), arvet hertugdømmet fra sin far, men avga det til sin sønn da han ble konge av England.
Henrik IV (1399–1422), sønn av foregående, også konge av England 1413–1422.

Henrik fortsatte å herske over Aquitaine som konge av England og lord av Aquitaine. Han maktet å skaffe den franske kronen for sin familie ved Traktaten i Troyes i 1420. Henriks sønn, spedbarnet Henrik VI ble konge av England og Frankrike i 1422, men mistet gradvis kontrollen av Frankrike inntil 1453.

Husene Valois og Bourbon som hertuger Aquitaine

Huset Valois som konger av Frankrike krevde herredømme over Aquitaine, og tittelen som hertug ble gitt til deres arvinger, Le Dauphin.

Johan II av Frankrike (1345–1350), sønn av Filip VI of Frankrike, overtok i 1350 som Frankrikes konge
Karl (1392?–1401), sønn av Karl VI av Frankrike, Dauphin.
Ludvig (1401–1415), sønn av Karl VI av Frankrike, Dauphin.

Ved slutten av hundreårskrigen gikk Aquitaine tilbake til direkte styre ved kongen av Frankrike og forble i eie av kongen. Kun tidvis ble hertugdømmet eller tittelen som hertug gitt til et annet medlem av familien.

Karl, duc de Berry (1469–1472), sønn av Karl VII av Frankrike.
Xavier (1753–1754), andre sønn av Ludvig, Dauphin av Frankrike.
Charles-Gonzalve de Bourbon, (1972–2000), sønn av Jacques-Henri VI, hertug av Anjou og Segovia, overhode av huset Bourbon

Referanser

^ King, P.D. (1980): «King Chindasvind and the First Territorial Law-code of the Visiogothic Kingdom» i: James, Edward, red.: Visigothic Spain: New Approaches, Oxford: Clarendon Press, s 131–157.
^ Reilly, Bernard F. (1993): The Medieval Spains, Cambridge University Press, s. 36
^ Heather, P.J. (2003): The Visigoths from the Migration Period to the Seventh Century: An Ethnographic Perspective, Boydell & Brewer Ltd, s. 242
^ Klapisch-Zuber, Christiane (1992): A History of Women: Book II Silences of the Middle Ages, The Belknap Press of Harvard University Press, Cambridge, Massachusetts, London, England., 5. utg. i 2000. Kapittel 6, «Women in the Fifth to the Tenth Century» av Suzanne Fonay Wemple, s. 74. I henhold til Wemple kunne vestgotiske kvinner i Spania og i Aquitaine arve land og titler, og representere seg selv i hoffet, opptre som vitner og arrangere sine egne ekteskap.
^ «Aquitaine, dukes», FMG

Eksterne lenker

(en) Dukes of Aquitaine – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Autoritetsdata

[1] King, P.D. (1980): «King Chindasvind and the First Territorial Law-code of the Visiogothic Kingdom» i: James, Edward, red.: Visigothic Spain: New Approaches, Oxford: Clarendon Press, s 131–157.

[2] Reilly, Bernard F. (1993): The Medieval Spains, Cambridge University Press, s. 36

[3] Heather, P.J. (2003): The Visigoths from the Migration Period to the Seventh Century: An Ethnographic Perspective, Boydell & Brewer Ltd, s. 242

[4] Klapisch-Zuber, Christiane (1992): A History of Women: Book II Silences of the Middle Ages, The Belknap Press of Harvard University Press, Cambridge, Massachusetts, London, England., 5. utg. i 2000. Kapittel 6, «Women in the Fifth to the Tenth Century» av Suzanne Fonay Wemple, s. 74. I henhold til Wemple kunne vestgotiske kvinner i Spania og i Aquitaine arve land og titler, og representere seg selv i hoffet, opptre som vitner og arrangere sine egne ekteskap.

[5] «Aquitaine, dukes», FMG

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]