Progress and Poverty

Progress and Poverty: An Inquiry into the Cause of Industrial Depressions and of Increase of Want with Increase of Wealth: The Remedy (Fritt oversatt: Fremskritt og fattigdom: En undersøkelse av årsaken til industrielle nedgangstider og av økende nød samtidig med økende formuer: Mottiltak.) er en bok utgitt i 1879 av samfunnsteoretiker og økonom Henry George. Det er en avhandling om hvorfor fattigdom går hånd i hånd med økonomiske og teknologiske fremskritt, og hvorfor økonomier som helheter gjennomgår sterke konjunkturer. Forfatteren bruker historie og deduktiv logikk i argumentasjonen for en radikal løsning på problemet, som fokuserer på å skattelegge grunnrente fra landeiendommer og andre naturressurser.

Progress and Poverty
Progress and Poverty (1881 edition).jpg
Forfatter(e)Henry George
SpråkEngelsk
SjangerSakprosa
Utgitt1879
Originalutgave1879
Sider406

Progress and Poverty var Georges første bok. Den solgte flere millioner eksemplarer og ble dermed 1890-tallets bestselger, bare slått av bibelen.[trenger referanse] Boken var medvirkende til den Progressive periode og en verdensomspennende reformbevegelse rundt en ideologi som senere ble kjent som Georgisme. For eksempel tidfestet Jacob A. Riis den periodens begynnelse til 1879 nettopp med referanse til bokens utgivelse.[1] Princetonuniversitetets historiker Eric F. Goldman skrev følgende om Progress and Povertys innflytelse:

I årene før 1952 jobbet jeg med USAs reformhistorie og i mine undersøkelser støtte jeg på det samme faktum, igjen og igjen: Et enormt antall menn og kvinner, innbyrdes svært forskjellige, som senere skulle ha lederroller i det 20. århundres USA innenfor en rekke forskjellige felter, skrev enten selv eller fortalte noen at deres tenkemåte hadde fått en kursendring etter å ha lest Progress and Poverty i sine unge år. Slikt sett har ingen annen bok hatt i nærheten av samme innflytelse.[2]

Progress and Poverty hadde muligens en enda større påvirkning utenlands, særlig i land som Danmark, Storbritannia, Australia og New Zealand, hvor Georges innflytelse var enorm.[3] Samtidens kilder og historikere hevdet at et stort flertall av aktivister under både sosialistisk og klassisk-liberalt flagg i Storbritannia kunne spore sin ideologiske utvikling til Henry George. Så sent som i 1906 viste en undersøkelse blant britiske parlamentarikere at den amerikanske forfatterens skrifter var mer verdsatt enn Walter Scott, John Stuart Mill, og William Shakespeare.[4] I 1933 anslo John Dewey at Progress and Poverty «var utbredt i nesten samme grad som alle andre økonomibøker tilsammen».[5]

Innen 1936 hadde boken blitt oversatt til 13 språk og solgt i minst seks millioner eksemplarer.[6] Den har senere blitt oversatt til flere titalls språk.[7]

ForutsetningerRediger

Progress and Poverty forsøker å forklare hvorfor fattigdom eksisterer på tross av stadig mer utbredte teknologiske fremskrittt, og også på steder hvor store formuer konsentreres, som i større byer.

George så hvordan teknologiske og samfunnsmessige fremskritt (inkludert utdanning og offentlige tjenester) bidro til verdistigning på landeiendommer (naturressurser, bytomter osv.) og dermed også bidro til å øke inntekten til eierne av landet -en inntekt som kommer fra de som bruker landet. Altså: Jo bedre offentlige tjenester, jo høyere vil tomteleien (og dermed husleien) bli, siden folk verdsetter å bo i et slikt område. Spekulanter har en tendens til å presse eiendomsprisene slik at disse vokser raskere enn den generell inntektsøkningen i samfunnet. En stadig større andel av arbeidernes inntekter går derfor til eiendomsbesitterne, enten direkte gjennom husleie eller eiendomskjøp, eller indirekte gjennom varer og tjenester produsert av bedrifter som også betaler husleie. Dette presser etterhvert den generelle etterspørselen ned, og fører til at bedrifter begynner å gå konkurs, i verste fall med en dominoeffekt som fører til økonomisk kollaps.

I Progress and Poverty tar George for seg en rekke kjente forslag for å unngå slik kollaps, med medfølgende arbeidsledighet og fattigdom, men konkluderer med at alle har alvorlige mangler. Som et alternativ kommer han med sitt eget forslag: En universell skatt på verdien av landeiendommer, som i Georges definisjon inkluderer andre naturressurser («alle naturlig forekommende materialer, krefter og muligheter»), altså slike som har verdi helt uten at arbeid må tilføres («som tilbys vederlagsfritt av naturen»). George skisserte en årlig eiendomsskattgrunnrenten fra landeiendommer på private hender. En slik skatt ville bringe store nok inntekter til å avskaffe alle (datidens) skatter, særlig på arbeidsinntekt og produksjon, og finansiere stadig større offentlige investeringer i tjenesteyting og etterhvert også andre velferdsgoder som borgerlønn. George hevdet videre at en slik skatt på grunnrenten ville være et initiativ for eiendomsbesitterne til å bruke verdifullt land på mest mulig produktiv måte (fremfor å la det ligge brakk og vente på prisstigning), og dermed øke etterspørselen etter arbeidskraft og total verdiskapning. Denne fundamentale økonomiske maktforskyvningen mellom eiere av naturressurser og arbeidere ville løfte lønnsnivået vesentlig, og dermed utrydde fattigdom en gang for alle. Skatteregimet ville ta knekken på flere uønskede fenomener som esende forsteder, jordløse småbønder, hjemløshet og ineffektiv dyrking av den mest verdifulle jorden.

UtdragRediger

Det følgende utdraget er essensen i Georges ressonement og hans økonomiske verdensanskuelse.[8]

Ta som eksempel...en eller annen sta forretningsmann, som ikke har en eneste teori, men vet hvordan penger tjenes. Si til ham: «Her har vi en liten landsby; om ti år vil det være en storby – om ti år vil jernbanen ha tatt over for hestevognen, og det elektriske lyset vil erstatte stearinlyset; byen vil være proppet med maskineri og forbedringer som mangedobler arbeidets produktive kraft. Tror du at rentenivået her vil være høyere om ti år...?« Han vil svare: «Nei!» «Kommer lønnsnivået for den vanlige arbeider til å stige...?» Han vil svare: «Nei, lønnsnivået for den vanlige arbeider vil ikke stige...» «Hva er det da som kommer til å stige?» «Leien. Verdien av land. Gå avsted og skaff deg en tomt, og hold på eierskapet.» Og hvis du under slike omstendigheter følger hans råd, trenger du ikke å gjøre noe mer. Du kan lene deg tilbake og røyke din pipe; du kan legge deg ned som Napolis «lazzaroni» eller Mexicos «leperos»; du kan stige til værs i en ballong eller synke i et hull i jorden uten å gjøre en tøddel arbeid, uten å tilføre samfunnet det minste grann rikdom, vil du likefullt være rik om ti år! Du kan bo i en herskapsbolig, men i den samme byen vil det finnes et fattighus.

Et annet ofte sitert utdrag fra Progress and Poverty er The Unbound Savannah hvor George legger ut om hvordan en samfunn som bygges opp i et stort uutnyttet landområde vil øke landets verdi.[9]

AnerkjennelseRediger

Etter å ha fullført Progress and Poverty skrev George: «Boken kommer ikke til å bli anerkjent med det samme – kanskje ikke på en god stund, men den vil etterhvert bli vurdert som en storslått bok, den vil bli utgitt i begge hemisfærer, og den vil bli oversatt til flere språk. Dette kjenner jeg med sikker på, men kanskje får ingen av oss oppleve det selv.»[10]

Emma Lazarus skrev at «Progress and Poverty er mer en hendelse enn en bok. Ingen som forstår boken kan ha livet og tankesettet uendret etter å ha lest den,» og videre at leseren aldri mer ville kunne «spise eller sove eller jobbe i sinnsro». Mange berømtheter av forskjellige ideologiske avskygninger, som George Bernard Shaw, Friedrich Hayek, H. G. Wells,[11] og Leo Tolstoj, framhever sitt første møte med Progress and Poverty som en påvirkning som varte livet ut.

John Haynes Holmes skrev at «Min lesning av Henry Georges mesterverk markerte en epoke i livet mitt. Alle mine tanker om sosiale forhold og alt mitt arbeide for samfunnsreform begynte med lesningen av denne boken.»[12] Han sa videre at han ikke kunne komme på noe «mer gripende i hele vår amerikanske litteratur.»[13] Holmes sa også at «jeg tror Progress and Poverty var det mest tettvevde, fascinerende og overbevisende eksempelet på argumentasjon som noensinne har kommet fra et menneskes hode.»[14]

I 1930 førte senator George W. Norris en bearbeidet utgave av Progress and Poverty inn i Kongressens protokoll, og han sa senere at et utdrag fra boken var «en av de vakreste ting han noensinne hadde lest om det dyrebare ved menneskets frihet.»[15]

Noen lesere har fortalt at de motstridende har latt seg overbevise av argumentasjonen. Tom L. Johnson, som var trikkemonopolist[klargjør] og senere samfunnsreformator, leste Progress and Poverty flere ganger, og ba til slutt sine forretningpartnere om hjelp til å avsløre feil i Georges resonnementer. Senere betalte han sin advokat for å gå gjennom boken med begrunnelsen: «Jeg må ut av denne forretningsvirksomheten, eller jeg må bevise at denne boken tar feil.»[16][17][18] Frank Chodorov, en libertariansk pasifist, hevder å ha lest Progress and Poverty mange ganger, hvorav nesten konstant i et halvår, før han endelig sa seg enig med Georges konklusjoner.[19] Litteraturkritikeren Horace Traubel skrev at «George døde i kamp. Men boken hans får ingen kamp. Den har vært gjennom alle kamper, og den har overlevd hver eneste en. Den lar seg ikke overraske av ny motstand»[20]

Se ogsåRediger

LitteraturRediger

ReferanserRediger

  1. ^ Frederick, Peter (1976). Knights of the Golden Rule the Intellectual as Christian Social Reformer in the 1890s. Lexington: University Press of Kentucky. ISBN 0813152313. 
  2. ^ «Quotes: Notables on Henry George». Earth Rights Institute. Arkivert fra originalen 13. mai 2016. Besøkt 5. desember 2014.  Arkivert 13. mai 2016 hos Wayback Machine.
  3. ^ Boast, Richard (2008). Buying the land, selling the land : governments and Maori land in the North Island 1865–1921. Wellington N.Z.: Victoria University Press, Victoria University of Wellington. ISBN 9780864735614. 
  4. ^ Rose, Jonathan (2010). The intellectual life of the British working classes. New Haven, Conn: Yale University Press. ISBN 0300153651. 
  5. ^ Dewey, John. «John Dewey's Foreword to Geiger's "The Philosophy of Henry George" (1933)». Besøkt 2. juli 2015. 
  6. ^ Hecht, Charles. «E. Haldeman-Julius A Confused Economist». Arkivert fra originalen 30. oktober 2014. Besøkt 30. oktober 2014. 
  7. ^ «Archived copy». Arkivert fra originalen 11. mars 2016. Besøkt 6. desember 2014. 
  8. ^ Robert Heilbroner, The Worldly Philosophers (2000) 186, Penguin.
  9. ^ George, Henry (1879). Progress and Poverty. Chapter 19
  10. ^ Holmes, John Haynes. «Henry George – a biography». Arkivert fra originalen . Besøkt 28. mai 2018.  Arkivert 9. desember 2014 hos Wayback Machine.
  11. ^ Experiment in Autobiography; H. G. Wells
  12. ^ «Archived copy». Arkivert fra originalen 4. juni 2016. Besøkt 5. desember 2014. 
  13. ^ Holmes, John Haynes (januar 1947). «Henry George and Karl Marx: A Plutarchian Experiment». American Journal of Economics and Sociology. 6 (2): 159–67. doi:10.1111/j.1536-7150.1947.tb00657.x. Arkivert fra originalen 9. desember 2014. Besøkt 5. desember 2014. 
  14. ^ «Archived copy». Arkivert fra originalen 13. mai 2016. Besøkt 5. desember 2014.  Arkivert 13. mai 2016 hos Wayback Machine.
  15. ^ Putz, Paul Emory. «Summer Book List: Henry George (and George Norris) and the Crisis of Inequality». Besøkt 2. juli 2015. 
  16. ^ Warner, Hoyt Landon (1. januar 1964). Progressivism in Ohio 1897–1917. Ohio State University Press. 
  17. ^ Majercak, Nicole. «Tom L. Johnson, America's Best Mayor». Besøkt 25. desember 2014. 
  18. ^ Howe, Frederic C. The Confessions of a Reformer. Kent, OH: Kent State UP, 1988.
  19. ^ Chodorov, Frank (1952). One is a Crowd. s. 22. ISBN 9781610163767. Besøkt 25. desember 2014. 
  20. ^ Traubel, Horace (1896). «Progress and Poverty». The Conservator. 7–9: 252–53. Besøkt 13. desember 2015. 

Eksterne lenkerRediger

  Wikisource: Progress and Poverty – originaltekst