Wikipedia

Prinsen og korpiken

Prinsen og korpiken (originaltittel: The Prince and the Showgirl) er en britisk-amerikansk romantisk komedie fra 1957, regissert av Laurence Olivier og produsert Marilyn Monroe Productions og Warner Bros. I hovedrollene spiller Marilyn Monroe og Laurence Olivier. Filmen handler om en prins som prøver å forføre en korpike. Terence Rattigan baserte manuset på teaterstykket sitt The Sleeping Prince fra 1953.

Prinsen og korpiken
orig. The Prince and the Showgirl
Generell informasjon
Utgivelsesår
  • 13. juni 1957 (1957-06-13) (USA)
Prod.land
  • Storbritannia
  • USA
Lengde115 min.
SpråkEngelsk
Bak kamera
RegiLaurence Olivier
ProdusentLaurence Olivier
ManusforfatterTerence Rattigan
Basert påThe Sleeping Prince 
av Terence Rattigan
MusikkRichard Addinsell
SjeffotografJack Cardiff
KlippJack Harris
Foran kamera
Medvirkende
Prod.selskapWarner Bros.
Eksterne lenker
IMDb

Handling rediger

 
Laurence Olivier og Marilyn Monroe på et promobilde for Prinsen og korpiken.

Handlingen foregår i London i juni 1911, like før kroningen av Georg V. Blant de som ankommer for å delta i festlighetene er den unge kongen av Carpathia (et fiktivt baltisk land), Nicholas, og regenten, hans far, prins Charles. Den britiske regjeringen er bekymret for urolighetene i Europa og ønsker å ha et godt forhold til Carpathia. De gir tjeneren Northbrook i oppgave å ta godt vare på prinsregenten mens han er i landet. Northbrook tar prinsregent Charles med seg på musikkforestillingen The Coconut Girl. Etter forestillingen introduseres han for alle de medvirkende og møter korjenten Elsie Marina som han blir betatt av og inviterer til ambassaden på middag.

Elsie ankommer ambassaden til det hun tror er en fest, men innser raskt at det bare er de to. Hun ønsker å gå, men blir overtalt av Northbrook til å bli. Gjennom middagen er prinsregenten uoppmerksom og hun blir sittende og spise og drikke for seg selv mens han snakker i telefonen. Da prinsregenten, som er vant til å få det som han vil, senere på kvelden prøver seg på henne blir han avvist av en småfull og fnisende Elsie. Hun mener at han er altfor lite romantisk. Dette gjør han svært irritert, men han endrer likevel taktikk og viser en mer følsom side. De ender opp med å kysse, men Elsie, som har drukket litt for mye, sovner. Hun blir plassert i et av ambassadens soverom der hun tilbringer natten.

Neste morgen da Elsie våkner innser hun at hun er forelsket i prinsregenten. Han derimot, viser seg fra en mye kjøligere side enn kvelden før. Det blir også klart for Elsie at far og sønn ikke har det beste forholdet. Hun overhører nemlig en samtale der kongen snakker – på tysk – med noen i telefonen om å kuppe makten. Hun lover å ikke fortelle noe. Ikke lenge etterpå møter hun også den tunghørte dronningmoren som inviterer henne med på Georg Vs kroning, i stedet for hennes overvektige tjenestepike som tar opp for mye plass i vognen. Etterpå blir Elsie invitert med på ball av kongen. Fast bestemt på å forbedre forholdet mellom far og sønn, overtaler hun kongen til å tegne opp en kontrakt der han gjør det klart hva han ønsker fra faren. Prinsregenten går med på å holde folkevalg dersom planene om kupp blir avlyst. Far og sønn blir også mer positivt innstilt overfor hverandre, og prinsregenten innser at han er forelsket i Elsie.

Neste morgen skal det kongelige følget reise tilbake til Carpathia og prinsregenten inviterer Elsie med seg. Hun forklarer han at hun har en kontrakt med teateret som hun ikke ønsker å bryte, og at han har forpliktelser overfor landet sitt frem til kongen blir myndig. De avtaler å møtes igjen om 18 måneder når begge er fri for sine forpliktelser.

Medvirkende rediger

Produksjon rediger

 
Marilyn Monroe på et promobilde for Prinsen og korpiken.
Foto: Milton H. Greene

Marilyn Monroes produksjonsselskap, Marilyn Monroe Productions, kjøpte rettighetene til å filmatisere Terence Rattigans teaterstykke, The Sleeping Prince, i 1955.[1] Teaterstykket hadde hatt premiere på Londons West End i 1953 med Laurence Olivier og hans kone Vivien Leigh i hovedrollene. Rattigan fikk i oppgave å skrive manuset til filmen. Monroe, som skulle spille den kvinnelige hovedrollen, ønsket at Olivier skulle gjenta sin rolle som prinsregent Charles i filmen. Han aksepterte tilbudet på den betingelsen at han også fikk ha regien.[2] Jeremy Spenser og Richard Wattis gjentok også rollene sine som henholdsvis Northbrook og Kong Nicolas.[3]

Innspillingen, som foregikk i England, begynte 7. august 1956.[4] Allerede den første uken oppstod det problemer da Olivier forklarte Monroe at hun skulle «være sexy». Hun ble forvirret og tok det som en tegn på at han ikke tok henne seriøst som skuespillerinne.[4] Olivier foraktet Monroes avhengighet av skuespillerinstruktøren hennes, Paula Strasberg. Han så på Strasberg som intet annet enn bedrager, som sitt eneste talent var at hun klarte å «smøre Marilyn». Han erindret blant annet en situasjon der han forsøkte å forklare en scene til Monroe, bare for å høre Strasberg bryte inn med: «Bare tenk på Coca-Cola and Frank Sinatra».[5] På et tidspunkt fikk han Strasberg fjernet fra settet, men Monroe nektet å jobbe videre før hun fikk komme tilbake.[4]

Monroes forbruk av alkohol økte under innspillingen og sovemedisinene hennes hadde sluttet å virke. Dette førte til at hun stadig kom for sent til settet.[6] I tillegg hadde hun problemer med å huske replikkene sine, noe flere av de andre skuespillerne irriterte seg over. Jean Kent mente at Monroe fokuserte mest på bryststørrelsen sin, mens Esmond Knight beskrev henne som «fullstendig åndssløv». Hun hadde imidlertid også allierte på settet. Sybil Thorndike kjeftet ofte på Olivier når hun mente at han hadde vært for streng mot Monroe. I en samtale med Olivier sa hun at Monroe var den eneste av de to som visste hvordan man skulle spille framfor et filmkamera.[7]

Innspillingen ble fullført 16. november, elleve dager over tidsplanen.[8] Monroe bad om unnskyldning til de involverte i produksjonen for oppførselen sin, og forklarte den med at hun hadde vært syk.[9] Til tross for problemene mellom Olivier og Monroe uttalte han likevel senere at hun i filmen var «helt vidunderlig, den beste av alle».[10]

Musikk rediger

Mottakelse rediger

Filmen fikk blandet mottakelse blant kritikerne. Variety lot seg imponere og kalte filmen «en fin komedie». Oliviers rolletolkning ble spesielt trukket frem og beskrevet som helt feilfri. Monroe fikk også skryt for en rolle som de mente passet helt perfekt for hennes komiske talent.[11] New York World-Telegram mente at Olivier fikk frem noe helt nytt i Monroes skuespillertalent.[12] Det samme mente Los Angeles Times og utropte filmen til hennes beste.[13] The New York Post lot seg også imponere over Monroe og mente hun aldri før hadde hatt en slik kontroll på seg selv, både som person og som komedieskuespillerinne.[13] The New Yorker mente derimot at filmen, sett bort fra den underlige kombinasjonen av Olivier og Monroe, hadde liten underholdningsverdi.[13]

Priser og nominasjoner rediger

År Pristittel Kategori Nominert Resultat Ref.
1957 National Board of Review Beste kvinnelige birolle Sybil Thorndike Vant
1958 BAFTA Beste britiske film — Nominert
Beste internasjonale film — Nominert
Beste britiske mannlige skuespiller Laurence Olivier Nominert
Beste utenlandske kvinnelige skuespiller Marilyn Monroe Nominert
Beste britiske manus Terence Rattigan Nominert
Golden Laurel Beste kvinnelige komedieskuespiller Marilyn Monroe 4.-plass
1959 David di Donatello Beste utenlandske kvinnelige skuespiller Marilyn Monroe Vant [14]
Étoile de Cristal Beste utenlandske kvinnelige skuespiller Marilyn Monroe Vant [14]

Referanser rediger

  1. ^ Kotsilibas-Davis, James; Greene, Joshua (2001). Milton's Marilyn. Schirmer/Mosel. s. 55. ISBN 978-3888148262. 
  2. ^ Strasberg, Susan (1992). Marilyn and Me: Sisters, Rivals, Friends. Doubleday & Co. s. 64. ISBN 978-0385403306. 
  3. ^ «Notes for The Prince and the Showgirl (1957)». Turner Classic Movies. 
  4. ^ a b c Morgan, Michelle (2007). Marilyn Monroe: Private and Undisclosed. Constable. s. 197. ISBN 978-1845295240. 
  5. ^ Olivier, Laurence (1982). Confessions Of an Actor. Simon and Schuster. s. 211-212. ISBN 0-14-006888-0. 
  6. ^ Strasberg, Susan (1992). Marilyn and Me: Sisters, Rivals, Friends. Doubleday & Co. s. 93. ISBN 978-0385403306. 
  7. ^ Morgan, Michelle (2007). Marilyn Monroe: Private and Undisclosed. Constable. s. 202. ISBN 978-1845295240. 
  8. ^ Morgan, Michelle (2007). Marilyn Monroe: Private and Undisclosed. Constable. s. 205. ISBN 978-1845295240. 
  9. ^ Morgan, Michelle (2007). Marilyn Monroe: Private and Undisclosed. Constable. s. 206. ISBN 978-1845295240. 
  10. ^ Olivier, Laurence (1982). Confessions Of an Actor. Simon and Schuster. s. 213. ISBN 0-14-006888-0. 
  11. ^ «Review: ‘The Prince and the Showgirl’». Variety. 31. desember 1956. 
  12. ^ Riese, Randall; Hitchens, Neal (1988). The Unabridged Marilyn. Congdon & Weed, Inc. s. 441. ISBN 978-0517650752. 
  13. ^ a b c Riese, Randall; Hitchens, Neal (1988). The Unabridged Marilyn. Congdon & Weed, Inc. s. 442. ISBN 978-0517650752. 
  14. ^ a b Riese, Randall; Hitchens, Neal (1988). The Unabridged Marilyn. Congdon & Weed, Inc. s. 29. ISBN 978-0517650752. 

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Prinsen_og_korpiken&oldid=22422551»