Presidentpalasset i Vilnius
Presidentpalasset i Vilnius er det offisielle residensen for Litauens president. Det ligger i Gamlebyen i Vilnius og er nabo til Vilnius universitet. Palasset har en historie tilbake til 1300-tallet, og gjennom dets historie gjennomgått flere omfattende ombygginger etter tegninger fra kjente arkitekter, herunder Laurynas Gucevičius og Vasilij Stasov. I 1997 ble palasset presidentens offisielle sete, og er i de senere årene også innredet som embetsbolig i tillegg.
| Presidentpalasset i Vilnius | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Land | Litauen[1] | ||
| Sted | Vilnius | ||
| Historiske fakta | |||
| Formål | Embetsbolig | ||
| Arkitekt | Vasilij Stasov Laurynas Gucevičius | ||
| Stilretning | Nyklassisistisk arkitektur | ||
| Etablert | 14. århundre (Julian) | ||
| Kart | |||
 Presidentpalasset i Vilnius 54°40′59″N 25°17′09″Ø | |||
Historie rediger
Palasset har en historie tilbake til 1300-tallet, da storfyrst Jogaila av Litauen, utstedte et edikt hvor det ble avgitt en bytomt til Vilnius bispedømme, og av denne grunn ble presidentpalasset av og til omtalt som «bispepalasset».[2] Bygging av et palass på tomten ble påbegynt sent på 1300-tallet under overoppsyn av den første biskopen av Vilnius Andrzej Jastrzębiec, og gjennom de etterfølgende generasjonene ble bygningen gradvis utvidet og renovert. Under Renessansen ble palasset enda en gang renovert, og parkanlegget og hagene rundt ble utvidet.
Utover på 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet var det en rekke ulike historiske begivenheter knyttet til palasset. Den siste biskopen bodde her, Litauen ble annektert av Det russiske keiserdømmet, og selve bygningen ble sterkt skadet av to større branner i 1737 og 1748. Palasset ble ombygget i 1750 under ledelse av arkitekt Laurynas Gucevičius. Etter denne gjenoppbyggingen ble palasset brukt som residens for keisere, konger og adelsmenn. I løpet av 1796 bodde tsar Paul I i palasset. Ved innledningen til 1800-tallet var palasset residens for flere keiserlige russiske guvernører, blant dem Mikhail Muravjev, også kalt «bøddelen».[3] Det ble også besøkt av den fremtidige kongen av Frankrike, Ludvig XVIII i 1804.
I 1812 brukte både den russiske tsaren Aleksander I og den franske keiseren Napoleon palasset som residens. Under Napoleons felttog i Russland 1812 organiserte han de militære operasjonene og litauiske hærenheter fra dette palasset, herunder fem infanteriregimenter, fire kavaleriregimenter og Vilnius nasjonalgarde, som skulle holde lov og orden i byen, og sørge for vakthold av nøkkelanlegg under det franske styret. Napoleon tok imot adelsmenn, nylig utnevnte embets- og tjenestemenn og andre viktige personer i palasset. Etter Napoleons nederlag i 1812, gikk palasset over til å bli brukt til mer seremonielle formål, det var eksempelvis her den daværende generalen Mikhail Kutuzov mottok Russlands høyeste militære orden, Sankt Georgsordenen. I årene 1824-1834 ble palasset ombygget av den framstående arkitekten fra St. Petersburg, Vasilij Stasov i empirestil, under ledelse av Karol Podczaszyński. Stasovs rekonstruksjon av bygningen er slik den står i dag.
Ette Litauens uavhengighet i 1918 huset bygningen det litauiske utenriksdepartement og nyhetsbyrået ELTA fram til den polsk-litauiske krig gjorde at Vilnius kom under polsk kontroll i 1920 og de litauiske hovedstadsfunksjonene ble flyttet til Kaunas. Den polske arkitekten og kunstneren Stefan Narębski restaurerte bygningen på 1930-tallet.[4] Etter andre verdenskrig og under det sovjetiske styret var bygningen først et senter for militære offiserer, deretter ble det brukt av ulike litauiske kunstnere. Palasset ble gradvis gjort om til kontorer for presidenten etter uavhengigheten fra det sovjetiske styret, og har siden 1997 vært det offisielle kontoret for landets president. I de senere årene er det også innredet som embetsbolig for presidenten. Et flagg med presidentens emblem er heist på palasset når presidenten er i byen.
Referanser rediger
- ^ (på en) GeoNames, 2005, Wikidata Q830106, http://www.geonames.org/
- ^ Vilnius erkebispedømme
- ^ Adam B. Ulam: Prophets and Conspirators in Prerevolutionary Russia, Transaction Publishers, 1998, s.8
- ^ Magdalena Bajer (januar 2000). «Narębscy». Forum Akademickie (1/2000). Arkivert fra originalen 3. mars 2016. Besøkt 27. januar 2015.