Preposisjon (av lat. praeponere, stille foran), er en grammatikalsk ordklasse. Vanlige preposisjoner i norsk er i, på, mellom, over, under, av, bak, før, etter, hos, gjennom, utenom, blant, ved siden av.

Preposisjoner bøyes ikke, og står foran et annet ord for å danne et preposisjonsuttrykk (i senga, på taket). De samme ordene kan i enkelte tilfeller være plassert etter ordet de står til; de er da strengt tatt postposisjoner

I norsk kan stå sammen med substantiv, pronomen eller verb dersom verbet er i infinitiv.

  • Substantiv: Jeg sitter i bilen
  • Pronomen: Han fikk en gave av meg
  • Verb: Jeg er glad i å danse

Preposisjoner kan fortelle hvor noe er:

  • Per sitter taket

Preposisjoner kan fortelle noe om tid:

  • Du må gjøre leksene dine før middag.

Foran stedsnavn brukes i eller :

  • Jeg bor i Oslo
  • Du bor Voss

Kasus rediger

I språk hvor man har grammatikalske kasus styrer preposisjoner normalt hvilken kasus det etterfølgende ordet får. I enkelte språk, som tysk, tar hver bestemt preposisjon en bestemt kasus, mens i andre, som latin, er det betydningen av preposisjonen i det enkelte tilfelle som avgjør kasus.

På norsk finnes det i enkelte dialekter tydelige spor etter at preposisjoner styrer kasus. Det finnes også noen eksempler som har blitt bevart i faste sammensetninger, som f.eks. til bords, til gårds, til lands, til vanns, til sjøs, fra borde og av gårde.

Se også rediger