Wikipedia

Pouvanaa a Oopa

fransk politiker

Pouvanaa a Oopa Tetuaapua (født 10. mai 1895 på Huahine, død 10. januar 1977 i Papeete) var en franskpolynesisk politiker. Han var forkjemper for selvstendighet for Fransk Polynesia.

Pouvanaa a Oopa
FødtPouvana'a a Oopa Tetuaapua
10. mai 1895[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Huahine
Død10. jan. 1977[1][2][3]Rediger på Wikidata (81 år)
Tahiti
BeskjeftigelsePolitiker Rediger på Wikidata
Embete
  • Parlamentsmedlem i Frankrike (1st Legislature of the French Fourth Republic, Fransk Polynesia, 1946–1951)
  • parlamentsmedlem i Frankrike (2nd Legislature of the French Fourth Republic, Fransk Polynesia, 1951–1955)
  • parlamentsmedlem i Frankrike (3rd Legislature of the French Fourth Republic, Fransk Polynesia, 1956–1958)
  • parlamentsmedlem i Frankrike (1st legislature of the Fifth French Republic, French Polynesia's 1st constituency, 1958–1960)
  • senator (Fransk Polynesia, 1971–1977) Rediger på Wikidata
BarnMarcel Pouvanaa Oopa
PartiRassemblement démocratique des populations tahitiennes
NasjonalitetFrankrike
Pouvanaa a Oopa på Commons
Monument over Pouvanaa a Oopa utenfor Fransk Polynesias forsamling i Papeete

Bakgrunn rediger

Pouvanaa var sønn av Tatapu Oopa og Adamu Faosa a Vahinerii.[5] Selv om familienavnet er Oopa, er han kjent ved fornavnet Pouvanaa.[6]

Pouvanaa fikk lite utdannelse og arbeidet som snekker, landarbeider, fisker og fruktselger.[6] Han var protestant og utviklet motvilje mot det franske overherredømmet. Han var også kritisk til kinesisk og europeisk økonomisk dominans.[7]

Pouvanaa meldte seg frivillig til tjeneste i første verdenskrig og kjempet på vestfronten.[6] Etter å ha vendt tilbake til hjemlandet slo han seg ned i Papeete.[7]

Da andre verdenskrig kom, ble han i 1940 mer politisk aktiv.[6] Han støttet de frie franske styrker. Samtidig arbeidet han for større lokal deltakelse i administrasjonen av territoriet og arbeidet for å få innført alkoholforbud. Han søkte amerikansk og britisk støtte for sitt syn. Pouvanaa ble sendt i indre eksil for kritikk av myndighetene,[6] men skaffet seg gjennom sitt engasjement et navn som uavhengig politiker.[7] Han var kjent for å benytte bibelske referanser i sine taler.[6]

Kamp for selvstendighet rediger

Etter andre verdenskrig vokste det fram en nasjonal bevegelse i Fransk Polynesia. Kravet var økt selvstyre, etterhvert også selvstendighet fra Frankrike.[8] Bevegelsen fikk først uttrykk i Comité Pouvanaa, grunnlagt i 1947. Med seg i ledelsen hadde Pouvanaa Pierre Tixier, Jean-Baptiste Céran-Jérusalémy, Benjamin Colombani, Anthelme Buillard, Henri Auméran og Tutea Urarii.[9] Gruppen demonstrerte mot at det ble sendt nye franske tjenestemenn til Tahiti, blokkerte skipene de kom med og nektet dem å gå i land. Pouvanaa ble arrestert, men frifunnet.[7]

I 1949 ble han valgt som deputert til Nasjonalforsamlingen i Paris. Komiteen ble omdannet til et parti med navnet Rassemblement démocratique des populations tahitiennes (RDPT).[10] Partiet fikk flertall ved valg til territorialforsamlingen i 1953 og 1957, uten at det fikk gjennomslag for sine krav.[11]

Pouvanaa var lite pragmatisk og ikke anlagt for praktisk politikk.[11] RDPT ble møtt med motstand fra fransk hold. Pouvanaa og hans parti ble sett på som en trussel fra koloniadministrasjonen og også møtt med skepsis fra kinesiske handelsmenn.[11] Partiet framsatte i 1958 ønske om uavhengighet for Fransk Polynesia. Det vedtok å innføre inntektsskatt, noe som medførte store protester fra forretningsdrivende. 4 000 demonstranter angrep territorialforsamlingen og skattevedtaket ble trukket tilbake.[12]

Dom og eksil rediger

I 1958 gjennomførte Frankrike folkeavstemning om ny grunnlov for den femte republikk. I koloniene og de oversjøiske områdene ble dette også et valg mellom uavhengighet eller fortsatt fransk tilhørighet. En nei-stemme til den nye grunnloven var ensbetydende med støtte til uavhengighet. Pouvanaa agiterte for nei, men partiet hans var splittet i saken.[13] Resultatet ble at 64 % av velgerne stemte ja til den nye grunnloven, 36 % nei.[14]

Utfallet av folkeavstemningen gjorde at det kom til demonstrasjoner og uroligheter med ildspåsettelser i Papeete. Etter dette ble Pouvanaa og andre fra hans parti arrestert.[14] Et år senere ble Pouvanaa stilt for retten, anklaget for å ha organisert ildspåsettelse og for planer om å brenne ned Papeete. Han ble funnet skyldig i ildspåsettelse, drapsforsøk og ulovlig våpenbesittelse. Dommen lød på åtte års fengsel og 15 år i eksil. Tretten andre fikk også domfellelser.[15]

Pouvanaa ble sendt i fengsel i Frankrike. Med dommen tapte Pouvanaa sitt sete i den franske nasjonalforsamlingen. Som etterfølger valgte franskpolynesierne i 1960 hans sønn, Marcel Pouvanaa Oopa, som imidlertid døde i 1961, etter et år som deputert.[16]

Ved valget i Fransk Polynesia i 1962 fikk RDPT 14 seter. Partiet protesterte mot stasjoneringen av franske soldater i landet og i 1963 ble partiet tvangsoppløst av franske myndigheter.[17] Etter at Pouvanaa og hans parti ble fjernet fra politikken, vokste det fram en mer moderat politisk selvstyrebevegelse, med tyngdepunkt i den protestantiske delen av befolkningen. Pouvanaas tilhengere dannet senere et nytt parti, Here Ai'a, under ledelse av John Teariki. Francis Sanford ledet et annet, mer moderatselvstyreparti, E'a Api.[18]

 
Plate med Pouvanaas biografi. Del av minnesmerket reist utenfor Fransk Polynesias forsamling

Pouvanaa ble benådet i 1968. I november samme år vendte han tilbake til Tahiti. Han var politisk aktiv til sin død, men spilte ikke lenger noen lederrolle i politikken lokalt.[18] Imidlertid ble han i 1971 valg som senator for Fransk Polynesia i Senatet i Paris. Han satt som senator til sin død i 1977.[19]

Ettermæle rediger

Etter dommen ble Pouvanaa et symbol for den nasjonalistiske sak og for uavhengighet for Fransk Polynesia.[18]

Rettssaken mot Pouvanaa har vært omstridt.[15] Det gjentatte ganger har det vært reist krav om ny rettssak og rehabilitering av Pouvanaa. Blant annet har partialliansen Union pour la démocratie har arbeidet for å få saken vurdert rettslig på nytt.[20]

Kravet om gjenopptakelse ble styrket av dokumentasjon innsamlet av historikeren Jean-Marc Regnault. I 2013 ba Frankrikes nasjonalforsamling om at saken ble gjenopptatt og i 2014 sendte Frankrikes innenriksminister saken over til appelldomstolen i Paris.[21] I oktober 2018 annullert appelldomstolen dommen mot Pouvanaa.[22][23]

Et monument med byste av Pouvanaa står utenfor Fransk Polynesias forsamling. Bysten er laget av kunstneren Georges Oudot.[24] En gate i Papeete, som før het Avenue Bruat etter Armand Joseph Bruat, ble i 2007 omdøpt til Avenue Pouvanaa a Oopa.[25]

Referanser rediger

  1. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b www.senat.fr[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Roglo, Roglo person ID p=pouvanaa+tetuaapua;n=oopa, oppført som Pouvanaa Tetuaapua Oopa[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Sycomore, oppført som Tetuaapua, Pouvanaa Oopa, Sycomore-ID 6463, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Om foreldre og slektsopphav, se kapittel 2 i Bruno Saura: Pouvanaa a Oopa. Père de la culture politique tahitienne, Pirae: Au vent des Îles, 2012, s. 29–45. Pouvanaa hadde blå øyne og faren sies ulike steder ha vært dansk. En navngitt fransk advokat nevnes også. Moren var halvt kinesisk. Saura tar opp dette.
  6. ^ a b c d e f «Tetuaapua, Pouvanaa OOPA», Biographies des députés de la IVe République, Assemblée nationale.
  7. ^ a b c d Henningham, Stephen: France and the South Pacific. A contemporary history, North Sydney: Allen & Unwin, 1992, s. 121.
  8. ^ Craig, Robert D.: Historical Dictionary of Polynesia, 3. utgave, Lanham: Scarecrowe Press, 2011, s. 96.
  9. ^ «Création du Comité Pouvanaa et ses suites», Histoire de l'Assemblée de la Polynésie française.
  10. ^ «La création du RDPT», Histoire de l'Assemblée de la Polynésie française.
  11. ^ a b c Henningham, s. 122.
  12. ^ Henningham, s. 123.
  13. ^ Henningham, s. 124.
  14. ^ a b Henningham, s. 125.
  15. ^ a b Henningham, s. 126.
  16. ^ «M. Marcel Pouvanaa Oopa», Notices et portraits des députés de la Ve République. Ie législature, Frankrikes nasjonalforsamling.
  17. ^ Henningham, s. 133.
  18. ^ a b c Henningham, s. 127.
  19. ^ «OOPA TETUAAPUA Pouvanaa», Frankrikes senat.
  20. ^ «Pouvana'a : le combat continue» Arkivert 2. august 2013 hos Wayback Machine., Les Nouvelles de Tahiti, 13. juni 2009.
  21. ^ Lorenz Gonschor: «French Polynesia», The Contemporary Pacific, årgang 32, nr. 1, 2020, s. 235.
  22. ^ «Tahiti's Pouvanaa a Oopa's conviction quashed». RNZ (engelsk). 26. oktober 2018. Besøkt 28. juli 2020. 
  23. ^ «Révision : annulation de la condamnation de Pouvanaa a Oopa» (fransk). Dalloz Actualité. 27. februar 2019. Besøkt 28. juli 2020. 
  24. ^ «Buste de Pouvanaa a Opaa», Tahiti Heritage.
  25. ^ «Papeete d'antan : Avenue Pouvana'a a O'paa, anciennement Bruat», Tahiti Heritage.

Litteratur rediger

  • Bruno Saura: Pouvanaa a Oopa. Père de la culture politique tahitienne, Pirae: Au vent des Îles, 2012. ISBN 978-2-36734-004-3. Tospråklig fransk og tahitisk.
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Pouvanaa_a_Oopa&oldid=20649000»