Pireusløven
Pireusløven er en antikk gresk marmorløve med runeinnskrifter på sidene. Den står i dag ved inngangen til Arsenalet i Venezia. Løven er av pentelisk marmor og er omkring 10 fot høy.
Historie rediger
Løven stod tidligere på stranden ved havnen i Pireus i Hellas, tett ved veien til Athen. Den antas for å være et gresk kunstverk fra antikken, men omtales ikke av Pausanias eller noen annen klassisk forfatter. Alt på et venetiansk sjøkart fra 1318 kalles Pireus Porto Leone. Alt da må altså løven ha stått på sin plass ved havnen. Den er også avbildet på et kart over Pireus fra 1665. I september 1687 ble den betraktet av to svenske damer, Anna Agriconia, adlet Åkerhjelm, og grevinne Königsmark. Anna Agriconia, som var selskapsdame hos grevinnen, skriver i et brev, at grevinnen en dag rodde inn til havnen for å se den store marmorløven. Grevinnen var nemlig gift med grev Königsmark, som deltok i den krig venetianerne den gang førte mot tyrkerne. Den venetianske admiral Morosini førte flåten, mens grev Königsmark kom med hæren. Tyrkerne overgav snart Akropolis i Athen, og Morosini førte marmorløven hjem som trofé til Venezia, for løven var symbol for Venezias skytshelgen St. Marcus.
Tolkninger av innskriftene rediger
Den lærde svenske diplomaten Johan David Åkerblad var den første, som omkring 1797–99 så, at det var risset runeinnskrifter i løvens sider. Han avtegnet disse og meddelte oppdagelsen til flere lærde i forskjellige land. Allerede han foreslo at runene måtte være innrisset av nordiske væringer. Noen franske og italienske lærde ville imidlertid ikke gå med på Åkerblads oppfatning, og mente at tegnene på løven var pelasgiske eller etruskiske bokstaver. Men for de sakkyndige var det ingen tvil om, at det var runer. Flere tyske forfattere omtalte dem offentlig, og trykket tegninger av dem. Nærmere opplysninger om dem fikk man først i et skrift av C. C. Rafn fra 1856. Han tolket noen av ordene i innskriften riktig, men trodde at den omtalte en viss Harald den høye. Denne Harald mente han måtte være Harald Hardråde, som var hos keiseren i Bysants før han ble konge i Norge. Denne oppfatningen fikk en viss utbredelse, men var feilaktig.
I 1875 uttalte professor Montelius i Stockholm og Sophus Bugge uavhengig av hverandre, at innskriftene måtte være innrisset av en mann fra Svitjod, nærmere bestemt trolig fra Uppland. Runene på løvens sider er nemlig anbragt i slyngninger, som er typiske for svenske runeinnskrifter. Av de runer som var brukt mente Bugge også at innskriften måtte være risset inn ved midten av 1000-tallet av væringer.
Ut fra dette resultatet mente den tyske historikeren Gregorovius, i sin bok Geschichte der Stadt Athen im Mittelalter (Byen Athens historie i middelalderen), at runene kunne henføres til det nøyaktige året 1018, fordi det var dette året keiser Basil bulgardreper var i Athen. Dette mente imidlertid Bugge ikke kunne stemme, siden innskriften måtte være yngre.
Senere ble innskriften studert av den norske arkeologen Ingvald Undset. Etter hans forslag gav det svenske Vitterhetsakademi den danske arkitekturmaleren I. T. Hansen i oppdrag å tegne innskriftene på ny. Dette arbeidet ble utført 1885–86. På grunnlag av disse tegningene gav så de to svenskene Kempff og Fredrik Sander helt nye tolkninger av innskriftene, men heller ikke disse klarte å gi en riktig tolkning. Sander lot på egen bekostning ta en gipsavstøpning av hele løven og skjenket denne til Nasjonalmuseet i Stockholm.
Bugge reiste også til Venezia for å studere løven, og kom frem til følgende tolkning av innskriften: En nordisk høvding, Håkon var falt i kamp. Andre nordiske krigere fikk siden høre om dette i Pireus' havn. De tok da hevn for Håkons fall og risset minneruner over ham på løvens sider.
Eksterne lenker rediger
|
Piræus-Løven i Venedig og dens Indskrifter – originaltekst fra Wikikilden |