Pierre Joseph de Beauchamp

fransk diplomat og astronom
Pierre Joseph de Beauchamp
Pierre-Joseph de Beauchamp by François-Marie Rosset (attributed to).jpg
Født28. juni 1752
Vesoul
Død18. november 1801 (49 år)
Nice
Beskjeftigelse Astronom, diplomat, geograf
Nasjonalitet Frankrike
Medlem av Institut d'Égypte

Joseph de Beauchamp
(Kobberstikk etter en tegning med Physionotrace; 1798)

Pierre Joseph de Beauchamp (født 28. juni 1752 i Vesoul; død 18. november 1801 i Nice) var en fransk misjonær, diplomat, geograf og astronom.

BiografiRediger

Han var sønn av advokaten Xavier de Beauchamp. Som femtenåring ble han medlem av den katolske klosterorden bernardinerne (cistercienserne) ved abbediet Notre-Dame-de Citeaux i Côte-d'Or.

Hans liv tok en brå vending etter at hans nevø, Jean-Baptiste Miroudot de Saint-Fereux (1716-1798) ble utnevnt til fransk konsul i og biskop av Bagdad i 1776, for de latinske katolikker. Han fikk med seg Dom Pierre Joseph de Beauchamp, som ble hans generalvikar i 1778. Med dette forlot han Citeaux for godt.

Det tok noe tid før biskop Mirodot tok opp sitt virke i Bagdad - han hadde egentlig en fortid som en galant levemann og mente han hadde adskillig å få på plass i Paris først. De Beauchamp kom med, og begynte å studere ved Sorbonne. I 1780 ble han student innen astronomi under Jérôme de Lalande, og beveget seg også i kretsene rundt matematikeren d'Alembert og Diderot, det vil si blant noen av encyklopedistene. På denne tiden begynte Beauchamp å studere orientalske språk, og fikk også med seg diplomatiets finesser fra orirntalisten og diplomaten Pierre Ruffin.

Biskop Miroudot, Beauchamp, maleren François-Marie Rosset og botanikeren André Michaux seilte fra Marseille til Syria i juni 1881. Gruppen ankom Aleppo i september, og der forble de en god tid på grunn av Miroudots alvorlige helseproblemer. Han vendte etter en tid tilbake til Paris, og frasa seg bispeembedet (han ble imidlertid ikke formelt løst fra det) og diplomatembedet. Nevøen Beauchamp overtok ansvarsområdene, skjønt ble verken utnevnt til biskop eller til konsul. Dermed var den franske handelsagent og konsul i Bassora, J.-F. X. Rousseau, områdets franske diplomatiske representant. Han utnevnte i sin tur Beauchamp til visekonsul i Bagdad.

Beauchamps karavane ankom Bagdad 21. november 1782. Han satte raskt i gang med å geografisk fiksere byen etter den moderne tids måleparametre, og begynte med astronomiske observasjoner. Han observerte eklipsen av stjernebildet Scorpio den 11. juli 1783, og kunne rette Lalandes tabeller med hensyn til planeten Saturns posisjon. Han reiste rundt og kunne tegne et mer detaljert kart av Eufrat/Tigris-området ned til Bassora, og seilte i 1787 på Kaspihavet og definerte byen Rashts nøyaktige geografiske posisjon.

Beauchamp engasjerte seg seg også med vitenskapelig flid i de første arkeologiske utgravninger i Tak-Kesré (Ctesiphon), og i Hella (Kakhloubet) som han kunne identifisere som restene etter oldtidsbyen Babylon.

I august 1785 ble han utnevnt til korresponderende medlem av det franske Académie des sciences. Han opprettet et skikkelig observatorium hos misjonsprestene i Bagdad; det fikk en latinsk inskripsjon som lød:

«Observatorium bygget i Bagdad, fornyelse etter kaldeernes og arabernes, generøst støttet av den svært kristne konge og hans minister de Castries, som beriket det med mange instrumenter. Tilegnet den guddommelige Urania og Lalande, hennes kjæreste beundrer».[1]

Takket være de nevnte astronomiske instrumenter kunne Beauchamp utarbeide de første presise kartene over Mesopotamia, verifisere Pierre Méchains teorier om månens og pleiadenes eklipser, og observere en Merkurpassasje over solskiven den 3. mai 1786. I alt studerte man derfra over fem tusen stjerner og 124 himmellegemers eklipser mellom 1782 og 1786.

Beauchamp fikk verken formell full konsulsutnevnelse eller bispeutnevnelse i Bagdad, og når pengene etterhvert ikke lenger strakk til for forskningsreiser i området, forlot han Bagdad i november 1789, of dro tilbake til Frankrike via Alexandretta. Dette var akkurat under den franske revolusjons første år. Alle katolske geistlige ble satt under press. Beauchamp avla den ed som ble ham pålagt (andre prester nektet, og mange ble henrettet), og dermed var han fri fra klosterlivets plikter, og kunne vie seg helt og fullt til vitenskapelig arbeid.

Den 8. september 1790 presenterte han sin rapport om funnene i Babylon for Collège royal i nærvær av Ruffin og Lalande. Deretter trakk han seg tilbake til landsbyen Charmoille, nær Vesoul.

I mars 1795 ble han utnevnt til den franske republikks konsul i Muskat, og reiste fra Frankrike i følge med Jean-Baptiste Receveur, hans bror Charles Hyacinthe, og Aristide de Mailly. Lalande foreslo for ham at han skulle benytte anledningen til å utarbeide et nøyaktigere kart over Svartehavet og rette på observasjonene gjort av Joseph Pitton de Tournefort i 1701.

Etter mange samtaler med det ottomanske utenrikskontor fikk de sent i 1797 lov til å forlate byen og seile langs Svartehavet til Trebizond. Samtidig hadde Det osmanske rike under påtrykk fra den britiske flåte som lå foran Konstantinopel, erklært krig mot Frankrike. Da Beauchamp fikk høre om den ottomanske krigserklæring mot Frankrike kom han seg til Syria og derfra til Bonaparte som nå var i Egypt. Der ble han umiddelbart, denm 7. september 1798, medlem av Institut d'Égypte - den egyptiske feltekspedisjons vitenskapskorps. Han ble tilknyttet avdelingen for fysikk og utarbeidet en almanakk som presenterte og sammenholdt de republikanske, romerske, greske, koptiske og islamske kalendre. Videre tegnet han nye kart over Egypt, i samarbeid med militæringeniørene i Napoleons ekspedisjon.

Han fikk så i oppdrag av Napoléon Bonaparte å reise til Konstantinopel for å minne sultanen om det gamle vennskap mellom hans rike og Frankrike. Da han den 13. februar 1799 forlot Alexandria, ble hans skip oppbragt av engelskmennene. Han ble overlevert til tyrkerne og holdt fengslet i festningen Fanaraki ved utløpet av Bosporos, internert sammen med de franske legasjonsfolkene i byen i Yedikule (De syv tårns borg).

Etter løslatelsen tre år etter kom han seg til Frankrike, der Napoleons utnevnelse av ham til Lisboa ventet. Men han døde kort tid etter ankomst i Nice.

VerkerRediger

  • Tallrike artikler innen astronomien i Mémoires de l'Académie Royale de Sciences, og om geografi i Journal des sçavans, perioden 1782 til 1790 - «Observations faites en Syrie» (1782), «Voyage de Bagdad à Bassora le long de l'Euphrate» (1785), «Relation d'un voyage en Perse» (1790).
  • «Relation historique d'un voyage de Constantinople à Trebizonde, an V», i Décade égyptienne, an VIII, 2. bd, s 10-24.

DokumenterRediger

  • Bibliothèque Nationale: Manuscrits, Fr. n.a. 10157 – Beauchamps papirer.
  • Archives Nationales, AF IV 1687, dossier 2: Pièces concernant le décès et le testament de l’astronome-diplomate Beauchamp, membre de l’Institut d’Égypte. November, 1801.

Litteratur og hovedkildeRediger

  • François Poillon (red.): Dictionnaire des orientalistes de langue française, s 71ff.

LitteraturRediger

  • A. Auzoux: «La France et Mascate aux dix-huitème wr dix-neuvième siècles», i Revue d'histoire diplomatique, 1910, s. 234-265
  • H. Dehérain: La vie de Pierre Ruffin, Paris, 1929.
  • A. Espaliter: «La mission de Beauchamp à Constantinople en 1799», i Revue d'histoire diplomatique, 1911, s. 591-606
  • Yves Laissus: L’Égypte, une aventure savante 1798–1801. Fayard, Paris, 1998.
  • H. Manneville: «Les premiers consuls de France à Bagdad», i Revue d'histoire diplomatique, 135, s. 225-234
  • Jean-Joseph Marcel: Supplément à toutes les biographies – Souvenirs de quelques amis d’Égypte [Sulkowski, Venture de Paradis, Gloutier, Ch. Magallon, Beauchamp, Belletête, Raige]. H. Dupuy impr., Paris, 1834.
  • Pierre Marie-Liesse: Pierre-Joseph Beauchampp, 1752-1801. Missionnaire, astronome, gèographe, diplomate, Lycée Claude-Mathy-Luxueil-les-Bains, 1990.
  • Édouard de Villiers du Terrage: Journal et souvenirs sur l’expédition d’Égypte. E. Plon, Nourrit, Paris, 1899.
  • Édouord de Villiers du Terrage: L’expédition d’Égypte 1798–1801 – Journal et souvenirs d’un jeune savant. Cosmopole, Paris, 2001 og 2003.

ReferanserRediger

  1. ^ Journal des Savants, mai 1787, sitert og oversatt fra François Poillon (red.): Dictionnaire des orientalistes de langue française, s 72

Eksterne lenkerRediger