Wikipedia

Physiologus

Physiologus, også skrevet Fysiologus, er en didaktisk tidligkristen bok på gresk med ukjent forfatter som skildrer planter og trær, stein og dyr, mest fabeldyr, på måter som setter den inn i en kristen helhet ved å gi dem vonde eller gode egenskaper, og således gi instruksjoner om hvordan mennesket skal finne veien til frelse. Verket presenterer seg ikke som noen vitenskapelig skildring av dyreverdenen, men legger egenskaper av mer eller mindre uvirkelig karakter til de forskjellige dyr og fabeldyr som brukes som eksempel.

Et blad (folio 12 verso) fra et illuminert manuskript fra 800-tallet med Physiologus i latinsk oversettelse
I Physiologus beskrives hjorten som slangens dødsfiende, og dermed allegorisk lik Jesus Kristus som bekjemper djevelen - San Pietro fuori le mura (Spoleto).
Physiololgus (Bern) - Løven.
Physiologus - Morgan Library & Museum i New York City.

Beskrivelse rediger

Verket var opprinnelig på 48 kapitler, og ble regnet for å ha opphav i Alexandria i Egypt i tiden mellom det andre og det fjerde hundreår etter Kristus. Men det ble etterhvert utbredt i en mengde fullstendige versjoner på lokale språk i de kristne samfunn i Østen og i middelalderens Europa. Den bysantinske Physiologus ble for eksempel inndelt i seks deler, og en langt mer moraliserende utgave som ble tillagt kirkefaderen Den hellige Basilios den store (om lag 330-379), hadde tretti avsnitt.

I løpet av mellomalderen ble Physiologus å finne i etiopiske, syriske, arabiske, armenske, serbiske, rumenskt, latinske (om lag år 400), angelsaksiske, islandske, høytyske, franske, provencalske, italienske og andre språklige versjoner. Mange av dem er illustrerte, som for eksempel den islandske versjonen, som det bare er bevart et fragment av.[1]

Avsnittene er vanligvis ordnet slik at det aktuelle dyr eller fabeldyr blir identifisert i et innledende parti, etterfulgt av et formelaktig «Physiologus sier om...», der det blir beskrevet på hvilken måte dyret ter seg i forskjellige situasjoner, og hva dette betyr med hensyn til å skjønne nva den kristne lære går ut på, blant annet hva som er kristne dygder og hva som er kristne laster.

I noen sammenhenger blir dyret og dyrets framferd sammenlignes med Kristus. Ved for eksempel en påstand om at pelikanmoren gir liv til ungene sine ved å gi den sitt eget blod å drikke, illustreres det hva det hadde å si for menneskene at Kristus døde som offer for dem og seiret over døden, og således forklare hva somkommer til uttrykk i nattverden. Fugl Føniks, som brenne opp seg selv på alteret i solens tempel for å stå opp av sin egen aske på den tredje dag, blir på lignende vis å forstå som et symbol på Kristus som står opp fra døden.

Noen eksempler:

  • Pelikanen, som kaller sine unger til live ved sitt eget blod; type på Jesus som gav sitt blod for menneskene
  • Føniks, som oppbrenner seg selv på alteret i solens tempel, men oppstår på tredje dag av sin aske; sinnbilde på Jesu oppstandelse)
  • Røyskatten, som unnfanger gjennom munnen, men føder gjennom øret; type på de ugudelige som mottar den guddommelige sæd, men lar den gå ut av øret)
  • Enhjørningen, som kun kan fanges av en jomfru; type på Jesu jomfrufødsel
  • Salamanderen, som slukker ild ved å gå gjennom den; jamfør fortellingen om de tre ynglinger i Daniels bok, kap. 3.

På bakgrunn av den autoritet Physiologus fikk blant de lærde i middelalderens Europa, ble det med tiden skrevet flere såkalte bestiarier som skildret dyr og deres handlinger som allegorier for Kristus, djevelen, de kristne dygdene og lastene og så videre. Mange av motivene i romansk kirkekunst skal derfor også tolkes på bakgrunn av Physiologus eller lokale bestiarier. Physiologus har antagelig også gitt autoritet til å kunne benytte i kirkelig sammenheng slike dyr, dyremotiv og lignende som hadde meningsinnholdet sitt fra den lokale folketro eller den tidligere lokale hedendom, slik det kan sees i for eksempel i utsmykningen av norske stavkirker.

Tekstutgaver, oversettelser rediger

  • Theobaldus Episcopus: Physiologus de naturis XII animalium. Heinrich Quentell, Köln um 1490.
  • Francis J. Carmody (utg.): Physiologus latinus. Editions préliminaires, versio B. Paris 1939.
  • Francis J. Carmody (utg.): Physiologus latinus versio Y. Berkeley und Los Angeles 1941 (= University of California Publications in classical philology, 12.7).
  • Der Physiologus. Übertragen und erläutert von Otto Seel, München 1970; 4. Aufl. ebenda 1984.
  • Dimitris Kaimakis (utg.): Der Physiologus nach der ersten Redaktion. Meisenheim am Glan 1974 (= Beiträge zur Klassischen Philologie, 63).
  • Dieter Offermanns: Der Physiologus nach den Handschriften G und M. Meisenheim am Glan 1966 (= Beiträge zur Klassischen Philologie, 22).
  • Der Physiologus – Tiere und ihre Symbolik, Anaconda, Köln 2005, ISBN 3-938484-01-2
  • Physiologus Griechisch/Deutsch, übersetzt und herausgegeben von Otto Schönberger. Reclamverlag, Stuttgart 2001, ISBN 3-15-018124-0.[2]
  • Christian Schröder: Der Millstätter Physiologus. Text, Übersetzung, Kommentar. Königshausen und Neumann, Würzburg 2005, ISBN 3-8260-2736-1.
  • Friedrich Maurer (utg.): Der altdeutsche Physiologus: Die Millstätter Reimfassung und die Wiener Prosa (nebst dem lateinischen Text und dem althochdeutschen Physiologue). Tübingen 1967 (= Altdeutsche Textbibliothek, 67).
  • Physiologus. Frühchristliche Tiersymbolik; übersetzt und herausgegeben von Ursula Treu. Union Verlag, Berlin (Ost) 1981 (Mal:DNB, mit ausführlichem Nachwort).

Referanser rediger

  1. ^ Faksimiler av de islandske Physiologusfragmentene finnes i boka Romanske stenarbejder 2, redaktør Jens Vellev, med forklaringer ved Jonna Louis-Jensen. Højbjerg 1984: forlaget Hikuin. ISBN 87-87270-36-6
  2. ^ Vgl. Horst Schneider: Rezension (PDF; 192 kB), Göttinger Forum für Altertumswissenschaft 5 (2002), S. 1019–1034.

Litteratur rediger

  • Stavros Lazaris, Le Physiologus grec, t. 1. La réécriture de l'histoire naturelle antique (Firenze, 2016, Micrologus Library 77) [1]
  • Horst Brunner: Geschichte der deutschen Literatur des Mittelalters und der frühen Neuzeit im Überblick. Reclam, Stuttgart 2010, ISBN 3-15-009485-2.
  • Marco Dipetri. Der Jüngere Physiologus. Eine sprachwissenschaftliche Untersuchung[Frühmittelhochdeutsch/Neuhochdeutsch]. Hamburg: Kovač. «Dissertation, Uni Bamberg 2008» 
  • Wernfried Hofmeister: Erzählte Tierwelt zwischen Glaube und Erfahrung. In: Wernfried Hofmeister (Hrsg.): Mittelalterliche Wissensspeicher. Peter Lang, Frankfurt am Main u. a. 2009, ISBN
  • Stavros Lazaris: Quelques considérations sur l’illustration du Physiologus grec. In: B. van den Abeele (Hrsg.) :Bestiaires médiévaux. Nouvelles perspectives sur les manuscrits et les traditions textuelles. Actes du XVe colloque international de la Société Internationale Renardienne, Louvain-la-Neuve, 18-22 août 2003 (= Textes, études, congrès. Band 21). Louvain-la-Neuve 2005, S. 141–167 (online).
  • Werner Seibt u. a., „Physiologus“. In: Lexikon des Mittelalters. Artemis, Artemis-Winkler, LexMA-Verlag, München / Zürich, Bd. 1–10, hier Bd. 7, München 1993, Sp. 2117–2122.
  • Meinolf Schumacher: Der Biber – ein Asket? Zu einem metaphorischen Motiv aus Fabel und 'Physiologus'. In: Euphorion 86 (1992), S. 347–353 (online)
  • Christian Schröder: „Physiologus“. In: Deutschsprachige Literatur des Mittelalters. Verfasserlexikon. (Band 1–14), hrsg. von Kurt Ruh u. a., Walter de Gruyter, 2. Auflage. Berlin/New York 1978–2008, hier Band 7, 1989, Sp. 620–634.
  • Nikolaus Henkel. Studien zum Physiologus im Mittelalter. Tübingen: Niemeyer. «Dissertation, Universität München 1974»  ISBN 978-3-631-57464-5.
  • Peter Gerlach, „Physiologus“. I: Lexikon der christlichen Ikonographie, Bd. 1–8. Herder, Rom u. a. 1968–1976, hier Bd. 3, 1971, Sp. 432–436.

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Physiologus&oldid=24216611»