Orosius
Paulus Orosius (født ca. 385, død ca. 420), historiker og teolog, ble født i Portugal (sannsynligvis i Bracara, det nåværende Braga i det nordlige Portugal) i slutten av 300-tallet e. Kr. Verken året da han ble født, mellom 380 og 390, eller året da han døde er nøyaktig kjent. Orosius er utenfor teologien kjent for sitt historieverk som i ca. år 890 ble oversatt fra latin og utvidet for den engelske kongen Alfred den store i Wessex.
| Orosius | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | ca. 385[1] Braga | ||
| Død | ca. 418[1] | ||
| Beskjeftigelse | Historiker, skribent, teolog, katolsk prest | ||
| Nasjonalitet | Romerriket | ||
Biografi rediger
Etter å ha blitt ordinert som prest, ble han interessert i kontroversene i hjemlandet rundt den spanske teologen Priscillian av Avila, den første personen i kristendommens historie som ble henrettet for religiøst avvik (heresi, som kommer fra greske αιρεσις, hairesis (fra αιρεομαι, haireomai, «valg»). Det kan ha vært i denne forbindelsen at han i år 413 eller 414 konsulterte Augustin av Hippo (nåværende Annaba i Algerie), en teolog som den senere Martin Luther var dypt influert av. Etter å ha oppholdt seg en tid i Afrika som en disippel av Augustin ble han sendt av denne til Palestina med et introduksjonsbrev til Hieronymus.
Den hellige Hieronymus, (ca. 340–420), egentlig Eusebius Sophronius Hieronymus, er best kjent som oversetter av Bibelen fra gresk og hebraisk til latin. Hieronymus' utgave, Vulgata, er fortsatt den offisielle tekst for den romersk-katolske kirke. Begrunnelsen for hans oppdrag, utover å være pilegrim og lete etter relikvier, var at han muligens ønsket ytterligere instruksjoner fra Hieronymus angående spørsmålene rundt Priscillian, mens den egentlige grunnen var at Orosius skulle støtte Hieronymus og andre mot Pelagius («havets mann»), en britisk munk ved navn Morgan (ca. 360–435), og som ble oppfattet som en kjetter av Den katolske kirke.
Pelagius hadde siden kirkemøtet i Kartago i 411, hvor spørsmålet om treenigheten ble avgjort (og som fortsatt skaper teologiske konflikter blant dagens kristne), levd i Palestina og fått tilhengere der. Pelagius avviste doktrinen om arvesynd og lærte at dåpen ganske enkelt var et adgangskort til himmelen, og at nåden ikke er nødvendig for frelse.
Resultatet av Orosius' ankomst var at biskopen av Jerusalem opprettet et kirkemøte i byen i juni 415 hvor Orosius slo fast beslutningene fra Kartago og leste Augustins anklagende skrifter mot Pelagius, men uten større suksess da mange ikke forsto latin. Pelagius klarte å forsvare seg mot Augustins anklager, også ved et senere provinsielt kirkemøte i Diospolis (Lydda) i desember. Den bitre konflikten mellom Augustin og Pelagius fortsatte med anklagelser om løgn fra begge parter.
Det eneste Orosius oppnådde var å få biskopens samtykke til å sende brev og sendebud til paven, Innocent I, og etter å ha ventet lenge nok på en beslutning som ikke gikk i favør av Orosius, returnerte han til Nord-Afrika hvor det antas at han senere døde. Han brakte også med seg nylig oppdagede relikvier av en protomartyr, kristenhetens første martyrer, fra Palestina til Menorca, hvor de ble betraktet som nyttige i arbeidet med å omvende jøder.
Hans arbeid rediger
Det eldste kjente verk av Orosius, Consultatio sive commonitorium ad Augustinum de errore Priscillianistarum et Origenistarum, forklarer dets objekter ved dets tittel, og ble skrevet rett etter at han kom til Afrika. Det blir vanligvis trykket i tekstene til den hellige Augustin sammen med et svar fra den samme, Conira Priscillianistas et Origenistas liber ad Orosium.
Hans neste verk, Liber apologeticus de arbitril libertate, ble skrevet under hans opphold i Palestina, og i sammenheng med den konflikt som opptok ham der. Det er en skarp, men ikke alltid en rettferdig kritikk av Pelagius sett fra posisjonen til en disippel av Augustin.
Hans Historiae adversum Paganos ble gjort på forslag fra Augustin, som også verket ble dedikert til. Da Augustin forslo dette oppdraget hadde han allerede planlagt og gjort framskritt med sitt eget verk De civitate Dei (norsk: «Gudsstaten»). Det er det samme argument som ble utvidet av hans disippel, nemlig at historien beviser at verden ikke har blitt verre etter at kristendommen ble introdusert. På tross av dets pragmatiske karakter og manglende litterære sjarm var verket det første forsøket på å skrive en verdenshistorie som en historie hvor Gud rettleder menneskeheten. Dets hensikt ga mening i øynene på de ortodokse, og verket som ble kalt for Hormesta (eller Ormesta eller Ormista, og ingen vet hvorfor) fikk raskt en utstrakt popularitet. Nær 200 manuskripter har overlevd.
Oversettelser til andre språk rediger
En fri oversettelse til gammelengelsk (også kalt angelsaksisk) og utvidet ble gjort på oppdrag av Alfred den store. Siden Orosius kun skrev om verden sør for Alpene utvidet kong Alfred teksten med reiseskildringer fra Ottar fra Hålogaland og Wulfstan fra Hedeby, hvilket har gjort Orosius' verk aktuell også i våre dager.
Verdenshistorien til Orosius ble også oversatt til arabisk under styret til al-Hakam II av Cordoba, som igjen ble en av kildene til Ibn Khalduns historieverk.
Orosius' bruk av kilder rediger
De «kildene» som Orosius benyttet har vært gransket av T. de Morner. Utover Det nye og Det gamle testamente, har han sannsynligvis gransket skriftene til Cæsar, Livius, Justinus, Tacitus, Suetonius, Florus og en kosmografi, foruten at han har stor gjeld til den hellige Hieronymus' oversettelse av tekstene til Eusebius.
Referanser rediger
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118590251, besøkt 7. desember 2020[Hentet fra Wikidata]