Patentfører

En patentfører var en godkjent brefører eller fjellfører, sertifisert av Den Norske Turistforening (DNT).

Patentførerbevis for Ola Berge fra Skjolden, som var sertifisert patentfører for Turtagrø i årene etter 1893.

Det norske patentførervesenet i fjellet ble innført av DNT i 1890, etter modell fra hvordan det ble gjort i Alpene. Patentføreren var typisk en lokal fjellmann med erfaring fra breer og med klatring, og ledet turister i vanskelig terreng mot betaling. Turistforeningen satte prisene og bestemte reglene for tildeling av patenter. I 1890 ble det utnevnt 18 slike patentførere i Norge, og hver av dem hadde en patentførerbok der turistene de ledet skulle skrive noen ord om hver tur slik at de ble dokumentert for andre interessenter. Patenter gjaldt bare for ett år om gangen og hadde gjerne veldig spesifikke gyldighetsområder, og spesifiserte gjerne enkeltruter på isbreer.

Patentene var personlige og kunne ikke overføres, men i praksis fikk ofte eldstesønnen det nye patentet når en patentfører sluttet. Det utviklet seg derfor flere patentførerfamilier i breområdene i Norge.

Eksempeler på priser for en patentførers tjenester samt patentførerens plikter finnes i førerpatentet til Knud Olsen Vole. I 1890-årene var dette spesiefisert til 6 kroner for å ta én person fra Juvasshytta til Spiterstulen, 8 kroner for to personer, og 10 kroner for tre personer. Vole hadde da plikt til å bære inntil 12 kilo tøy for hver av turistene, og var derfor ikke forpliktet å føre flere enn tre personer om gangen.

Flere patentførere ble ansatt etterhvert som flere turisthytter ble bygget ut i Norge, men tallet gikk noe tilbake etterhvert som hyttene ble såpass tette at det ble enklere å gå turer på egenhånd. I 1943 var antallet nede i 30, der de fleste var ved Jostedalsbreen eller i Jotunheimen.

Patentførerordningen ble aldri formelt avviklet, men den siste tildelingen skjedde i 1976.